Terskelen for å gå i terapi

«You cannot find peace by avoiding life»

Virginia Wolf

Jeg synes jeg har hørt så ofte i samtaler med venner og andre et slags sukk, et «åh, det hadde vært deilig å få snakke med en psykolog eller noe, men …», og så kommer det en forklaring, en effektiv stopper, i form av: » … jeg vet det er mange andre som trenger det mer enn meg», «… det er jo ikke sånn at jeg ikke klarer meg i hverdagen, liksom ….,» » … jeg er redd for hva jeg kan komme til å finne ut av … «, » … jeg vil ikke at folk skal tro at jeg er syk, eller noe …», » … jeg er jo ikke gæren – jeg er bare litt sliten for tiden!», » … det går sikkert over av seg selv etterhvert.»

Mm. Det er gjenkjennelig for meg også. Å anerkjenne at det kunne vært fint å snakke med en terapeut, er en ting – aktivt oppsøke en er som å kaste inn håndkle og innrømme at jeg rett og slett ikke takler livet. Det sitter langt inne. Spesielt for en som er besatt av å gjøre ting riktig.

Det er mange som trenger det mer enn meg …

Jeg er nå utdannet Gestaltterapeut, og i forbindelse med utdanningen er vi «pliktig» til å gå i terapi selv. Sånn sett ble min terskel senket, eller – sånn ble jeg løftet over terskelen. Det har ført til at jeg har valgt å fortsette å gå i terapi, i årevis. Jeg opplever det som en uvurderlig investering i meg selv. Tenk å få muligheten til å jevnlig utforske hva jeg bringer inn i mine relasjoner! For meg finnes det ikke lenger en nedre terskel for hvor ille jeg må ha det før det er «innafor» å jobbe med meg selv. Og jeg har sluttet å tenke på om jeg tar opp plassen for noen som trenger det mer. Jeg tror at verden blir et litt bedre sted ved at jeg tar ansvar for meg.

Hvis du har kommet til et punkt hvor du opplever at du ikke mestrer hverdagen slik du gjorde før, kan det hende at terapi kunne gjort nytten allerede for lenge siden. Så lenge du er villig til å utforske tilbudet utenfor offentlig helsesektor (porten til offentlig psykisk helsehjelp ER sørgelig trang), er det svært liten sjanse for at du tar opp plassen til noen mer trengende. Når det er sagt, så vil jeg legge til at det aldri er for seint å oppsøke terapi. Samtaleterapi starter akkurat der du er, her og nå.

Tenk om jeg ikke liker det jeg finner ut av …

foto privat

For noen kan det virke skremmende å begynne å utforske hvordan man egentlig har det. Det kan jeg ha empati med, og jeg kjenner litt vemod ved at mange faktisk har det sånn. Umiddelbart tenker jeg at det å være redd for å bli bedre kjent med seg selv, er et veldig interessant tema for terapi.

For noen handler det kanskje om fordommer man ikke er klar over. «Dette skumle, ubevisste jeg skal grave i … er det kanskje tryggere å holde det på avstand? Hva om jeg plutselig ender opp med å ville si opp en trygg jobb, snu opp ned på livet, forlate hjem og familie og reise på evig finn-meg-selv-yoga-tur til Katmandu … ??»

Jeg kan si litt om hvilke omveltninger jeg har opplevd med terapi. Jeg har begynt med yoga. Og jeg vurderer å unne meg en tur på yoga retreat, til Valdres. Dette har ikke kommet som et sjokk, det er vel heller mobilisering av et behov som har vært der en stund. Utover det er det fint lite som har endret seg i livet mitt. Irriterende lite, egentlig, hvis jeg skal vurdere utifra ytre omstendigheter.

Hva slags endringer skjer egentlig i terapi?

Det som har endret seg for meg, er at jeg har blitt veldig mye bedre til å akseptere ting som de er. Jeg bruker mye mindre energi på å bekymre meg over ting som ikke er i min makt å gjøre noe med. Jeg er flinkere til å sortere mellom hva jeg faktisk kan påvirke, og hvordan – og hva jeg ikke kan påvirke.

Jeg har også blitt ganske god til å skille mellom å være og å gjøre. Jeg vet at jeg ikke er en dårlig utgave av homo sapiens fordi jeg skulle komme til å glemme en avtale f.eks. Det er jo litt ergerlig å glemme, og det er et signal på at det skjer litt for mye for meg på en gang. Jeg kan ha empati med meg selv på det, og kanskje gjøre noen nødvendige justeringer. Det kunne jeg ikke før. Spesielt ikke dette med empati.

Jeg lever også bedre med erkjennelsen om at jeg ikke er feilfri. Ingen er det, heldigvis. Så jeg har sluttet å prøve å være det, og slår meg til ro med at jeg gjør så godt jeg kan. Blir jeg oppmerksom på noe jeg kan gjøre annerledes, så er jeg åpen for å justere. Når jeg innser at jeg har vært urimelig, kan jeg be om unnskyldning. Det har jeg blitt ganske mye bedre til, faktisk …

Terapi har gjort meg mentalt sunnere i hverdagen. Jeg erfarer at når jeg tar vare på meg selv, blir jeg lettere å være sammen med for andre. Når jeg er tydelig, blir den jeg er i kontakt med tryggere på meg. Terapi har ikke snudd opp ned på livet mitt, det har tvert imot gjort meg tryggere på hvem jeg er, der jeg er.

Det gestaltterapeuter gjør, er å hjelpe klienter å se det som ER fra en litt andre vinkler enn man er vandt til. Det dukker ikke opp nye, ukjente og overraskende sider av deg – men det kan være overraskende å oppdage hvordan sider ved deg ser ut med andre briller. Kanskje kan du oppdage at din frykt for å heve stemmen i forsamlinger handler vel så mye om at du trenger tid på å reflektere, fordi du gjør det mye og omstendig – framfor at du «ikke er smart nok.» Kanskje det heller er fordi du er «for smart.» For eksempel. Samtaleterapi kan rett og slett være en støtte på veien i å oppdage egne ressurser.

Men går ikke ting bare over av seg selv etterhvert … ?

I Gestaltterapi refererer vi til figur og grunn. Noe som opptar oss blir figur, og alt annet trer i bakgrunnen. Det er en flytende og dynamisk prosess, og det som er figur i øyeblikket vil naturlig vike plassen for nye figurer etterhvert.

«Therapy is too good to be limited to the sick.»

Erving Polster, PhD

Og så er det noe med situasjoner som er «uavsluttet» – som kommer tilbake og krever sin plass til den blir «gjort ferdig.» Bare tenk på en situasjon hvor du ergrer deg grønn i ettertid av en ubehagelig konfrontasjon med en annen, og repeterer igjen og igjen for deg selv alt du ikke fikk sagt. «Uff, så dumt, så dum jeg er som ikke … » Med tiden bruker du kanskje mindre energi på akkurat den situasjonen. Det går over. Og det dukker opp nye, lignende episoder. Bekymringen og spenningene hoper seg opp, selvbildet synker og det merkes på konsentrasjon og søvn – og tilslutt livskvalitet. Virker det kjent …?

Slike situasjoner kan man jobbe konkret med i terapi. Kanskje finner du ut av hvordan din måte å være i konfrontasjoner på, ble formet en gang i tiden. Det kan gi en aha-opplevelse. Og så er målet at du skal lære deg å kjenne igjen hva som skjer med deg i slike situasjoner uten å gå deg vill i selvfordømmelse. Vi kan kalle det å øke varhet og oppmerksomhet på deg selv i situasjonen, hvem du blir i møte med den eller det. Plutselig kan du oppleve at du har valgmuligheter, som ikke var tilgjengelige før.

Du blir ikke «et nytt menneske» av å gå i terapi, men det kan hende at du vil oppleve relasjonene dine annerledes. Om ikke annet, med mer empati – for deg selv, og de rundt deg.

Skrevet av

Marianne Winnæss

Jeg er gestaltterapeut/psykoterapeut med bakgrunn som kunstner og grafisk designer.

Legg igjen en kommentar

Din e-postadresse vil ikke bli publisert.