Hvordan går det, sånn egentlig?

Hva svarer du når noen spør deg hvordan det går? Sier du automatisk: «jo takk, bra!» eller: «det går fint … og med deg?» Jeg hørte en variant her om dagen som jeg fikk sansen for: «joa, det går vel sånn korona-bra.» Det kunne jeg relatere til og skjønte at det betyr noe annet enn «bra.» Jeg kjente den myke følelsen i brystet som har med empati å gjøre.

Mitt svar er ofte noe sånt som: «takk, bra … litt opp og ned går det jo, men vi har det jo stor sett bra.» … mange små og relativt meningsløse ord på rad og rekke som prøver å formidle at det kanskje ikke er «vind i seilene» for tiden, hvis du skjønner hva jeg mener med det … selv om jeg fortsatt formulerer meg kryptisk og ufarlig.

For å oversette, kan «litt opp og ned» i mitt tilfelle bety:

Det går ganske dårlig, jeg lå våken i hele natt og bekymret meg for framtiden. Jeg er stressa fordi jeg ikke tjener nok penger til livets opphold, og jeg grubler mye på hva jeg kan gjøre for at barna mine skal klare seg best mulig etterhvert som de vokser opp med de utfordringene de har. Og så er det disse sosiale restriksjonene for tiden som rammer oss alle – de gjør at jeg føler meg enda mer isolert enn vanlig. Jeg trenger sårt kontakt med mennesker som gir meg energi. Det har jeg veldig lite av for tiden. Hvordan er det med deg … ?

For eksempel. Det funker dessverre dårlig å komme med dette på «hallo.»

For å være på den trygge siden, slippe å risikere å bli avvist, så sier jeg «… litt opp og ned, men stort sett bra.» Det er utilfredsstillende, tamt og løgnaktig. Men å skremme bort den jeg tilfeldigvis snakker med vil også være uheldig når jeg i utgangspunktet er sulteforet på kontakt.

I noen situasjoner hadde det kanskje gått an å si:

jo, takk som spør, så hyggelig at du faktisk bryr deg – jeg har endel bekymringer som tynger meg for tiden, og det er slitsomt. Men det er hyggelig å stå her å snakke med deg, så akkurat nå har jeg det i grunnen ganske fint. Hva med deg … ?

Jeg tror det er mer informasjon enn hva en overfladisk bekjent vil være bekvem med. Noen kunne nok tålt det, hvis jeg hadde turt. Det er nettopp dette som er så interessant – at jo mer behov for kontakt jeg har, jo mer utrygg blir jeg på at kontakten «tåler» meg og mitt. Og jo dårligere kvalitet blir det på den kontakten som oppstår.

Så hvordan kan jeg svare både høflig og sant på spørsmålet: «hvordan går det?» «Korona-bra» fungerer jo nå for tiden. Det fine med den er at alle er i samme båt. Man risikerer ikke den kleine følelsen av å måtte følge opp noe man egentlig ikke har noe med.

Spørsmålet «hvordan går det?» stilles gjerne av ren høflighet, ikke av genuin interesse for hvordan det faktisk står til. Det høflige svaret bærer heller ikke preg av genuin interesse av å by på seg selv. Høflighet handler om å ikke bli grenseoverskridende, om å beholde en form for trygg distanse. Det blir et paradoks, vi spør om noe nært, hva er min personlige opplevelse av livet mitt er for tiden? – i et distansert ærend, være høflig.

Det er gjerne lettere å forholde seg til et svar som lyder: «takk, bare bra! og med deg da?» (med stigende tonefall) «Jo, veeeeldig bra!» Ja! … og så kan vi forsette om vær og vind, gjerne med litt påtatt entusiasme. Det er så hyggelig, altså.

Hva om man bare kunne droppe spørsmålet «hvordan går det?» Man kan for eksempel heller si: «Hei! deg kjenner jeg jo, håper alt er bra med deg – hvor er du på vei?» Det er kanskje litt mer autentisk, spesielt hvis man helst vil unngå å måtte engasjere seg i andres strev.

Jeg er som regel interessert i å vite hvordan folk faktisk har det. Ofte skulle jeg ønske at jeg fikk et mer utfyllende og ærlig svar på spørsmålet mitt om hvordan det går. Samtidig kan jeg også være redd for å bli oppfattet som invaderende. Så jeg holder igjen, og lander kanskje litt oftere på den trygge overflatens blanke flate framfor å driste meg utpå. Kanskje det samme skjer når jeg blir spurt …

For å få et svar som er litt nærmere sannheten, så kan det hjelpe å legge til ordet egentlig. «Men hvordan har du det, sånn egentligEgentlig er en invitasjon bak fasaden. Det er et signal om at kontakten er moden for et litt dypere nivå enn høflig utveksling av erfaringer.

Da er vi gjerne langt forbi «hallo.»

Skrevet av

Marianne Winnæss

Jeg er gestaltterapeut/psykoterapeut med bakgrunn som kunstner og grafisk designer.

Legg igjen en kommentar

Din e-postadresse vil ikke bli publisert.