Jeg skal ikke spekulere i om noen er født mer kreative enn andre. Jeg vet ikke engang om det er riktig å si at «kreativ» er noe man er. Kanskje vil jeg heller se på det som noe som skjer. Jeg kan føle meg veldig kreativ. Og jeg vet en del om det motsatte – jeg kan være like kreativ som en død lemen. Med Kreativ utdannelse på CV´n fra et attraktivt kunst college i England, har jeg mye erfaring med det sistnevnte.
På Google får ordet «kreativitet» 4 millioner treff. På norsk. Det forskes på og snakkes om. Kjendiser intervjues om hvordan de «planlegger sin kreativitet.» Det holdes kurs, skrives lærebøker og selvhjelps bøker. Trenger verden mitt uvitenskapelige bidrag på dette …?
Jeg mister gnisten, og plukker opp telefonen for å sveipe litt … selv om ingenting har skjedd på skjermen.
Kanskje jeg skal se litt på hva alle andre har skrevet, da. Kanskje jeg kan lære noe, bli litt inspirert. Jeg klikker på noen av de øverste lenkene og kjenner meg tung og lite motivert. Jeg får mer lyst til å følge med på hva skjæra utenfor vinduet holder på med.
Sånn, akkurat sånn – kan min kreative energi forsvinne i sanden.
Idé og bekreftelse
Ideer til en tekst om kreativitet har «poppet opp» i tankene mine flere ganger. Det er sånn det kjennes for meg å få lyst til å uttrykke noe, det «popper» i tankene og gir meg en kriblende energi i kroppen. Mange små drypp av inntrykk henger plutselig sammen og gir en ny mening, en idé til noe. Dagdrømming og skjære-betraktinger betyr ikke nødvendigvis kreativ stopp. Tvert imot. Noen ganger skjer det på sporet av noe. Men andre ganger er det en real avsporing.
Min kreative flyt her og nå er avbrutt av tanker om framtiden. «Noen» skal motta det ferdige produktet tilslutt, og kanskje mene noe om det. Siden dette er et spennende tema som mange er interessert i, må det jeg kommer med ha en viss kvalitet, tenker jeg. Og jeg merker at jeg begynner å trekke meg fra prosessen.
Hvis det jeg skriver blir uinteressant, er jeg uinteressant? Hvis jeg skriver noe feil, er jeg feil? Hva hvis det jeg skriver får applaus? Er jeg da flink …?
Det er sårbart å skape noe med utgangspunkt i meg selv. Og lett å bli avhengig av applaus, hvis jeg forveksler applaus med bekreftelse. Skillet mellom «jeg gjør» og «jeg er» kan bli litt grøtete når produktet jeg holder på med, avhenger av hva som skjer i meg, mine følelser. Istedenfor å være «en som skaper noe,» blir jeg fort «en som er redd for å feile.»
Idé og handling
Er det idéene som dukker opp i meg – eller er det evnen til å gi form til idéene, som er det kreative …? Når jeg sier «evne til å gi form,» så mener jeg ikke nødvendigvis ferdigheter til å skape en skulptur, et bilde eller en tekst. Jeg mener evne til å «uttrykke,» gi idéene liv. Det innebærer alt fra å snakke om dem til å utforme et slags produkt. Det handler om å tørre å sette noe i bevegelse, uten at man vet utfallet.
Sånn sett er det fristende å definere kreativitet som «evne til å gi form.» Kanskje idéens liv fordrer at noen andre enn idéens opphavsperson opplever den?
Det får meg til å fundere på hva som egentlig er begynnelsen og slutten på en idé …? Mine ideer «popper» aldri opp fra «ingenting.» Jeg vet at de har tråder både hit og dit, selv om det ikke alltid er så lett å spore. Det gjør kreativitet til mer enn «evne til å gi form,» den er også en flytende og dynamisk energi, som oppstår og beveger seg i takt med min kontakt med omgivelsene. Hver idé som «popper» er som et lite støt når to elektriske motpoler møter hverandre.
Det er derfor det kan hjelpe å gjøre noe annet når produktiviteten stopper opp. Å gå en tur, snakke med noen, spise, lese om noe helt annet, gjøre en annen oppgave, dagdrømme litt, ta en dusj … all aktivitet er muligheter for kontakt og nye gnister.
Det kreative paradoks
Det kunne jo vært sånn at Google var en kilde til inspirasjon, litt berikende faglig påfyll. Det kjentes ikke sånn ut. Handlingslammelse var vel mer i nærheten av min opplevelse. Når prestasjonsangsten melder seg, er research bare inspirerende hvis det jeg finner ser skikkelig dårlig ut.
Nøkkelen til god kreativ flyt er å tørre å feile. For å skape noe nytt, trenger sansene å være åpne. Når sansene er aktive, er jeg er tilstede i det jeg gjør med hele meg; for å ta inn, kjenne på, vurdere og «føle» meg fram. Det finnes jo ikke en bruksanvisning for nye idéer.
Jeg har lyst til å kalle det et kreativt paradoks. Sårbarhet for avvisning vil også komme til overflaten i prosessen, om den er latent. Den indre kritikeren har en regulerende rolle. Den er ikke bare en bølle, den bidrar også. Spørsmålet er hvor stor plass den skal få.
Det er nettopp sårbarheten som kommer til overflaten i min kreative prosess som er kimen til ideen om å skrive dette. Jeg er både både inspirert og hemmet på samme tid.
Død-lemen-alert
Jeg har allerede vært inne på hvilken effekt det har når jeg sammenligner meg med andre som har gjort noe lignende. I tillegg dukker det opp mange tanker om hva jeg «bør» og «må» ha med for å kunne stå inne for teksten min. Såkalte kvalitetskrav til meg selv. Sånn reduserer jeg handlingsrommet mitt og gir plass til prestasjonsangst.
Jeg begynner å tenke på andre oppgaver som kunne vært gjort, som tross alt må være bedre tidsbruk enn å skrive om et overrepresentert tema på en ufaglært måte. «To-do» listen er lang nok, det mangler ikke oppgaver av både fornuftig og mindre fornuftig art, men jeg kjenner INGEN lyst.
Sukk … Kroppen kjennes nesten død ut. Det er så vidt jeg puster. Den kreative energien som var tilstede for litt siden, ligger på ryggen med lukkede øyne, halvåpen munn og labbene i været.
I gestaltterapi snakker vi om «kreativ tilpasning,» en betegnelse som sier noe om vår prosess i kontakt med andre. Tilpasningen vi gjør sammen med andre, er kreativ, fordi den alltid er ny. Vi ser også på tilpasningen som en dynamisk flyt, framfor statiske «trekk.» Kort oppsummert kan vi si at funksjonene i min kreative tilpasning er impulser/behov (lyst til å skrive om kreativitet), handling (skriver, googler, ser ut av vinduet) og som gjør at jeg blir «noen» i situasjonen (energisk blogger, død lemen).
Å bli en død lemen er ikke så produktivt, men det er kreativt. Det har sin funksjon, det demper kanskje umiddelbart ubehag akkurat her og nå.
Å gjøre noe nytt
Jeg har mange ganger tidligere fulgt min impuls til å uttrykke noe, påbegynt utformingen av en idé – og lagt den fra meg fordi jeg mister energien. Det er ikke ukjent, ikke nytt. Hver idé har derimot vært av forskjellig art, til forskjellig tid, inspirert av forskjellige inntrykk. Denne gangen er jeg oppmerksom på hva som skjer, og jeg kan velge å gjøre noe annet enn å bli en død lemen.
Det gjelder å ikke stoppe å puste. Det går det an å skrive om …
Jeg hadde lyst til å være skikkelig flink, og referere til den opplysende og berikende boka til Hilde Østby «Kreativitet,» med undertittelen: «Hjernevitenskapen bak ideene og hvorfor dagdrømmene skal redde verden.» Tittelen i seg selv gir meg lyst til å juble «Ja! Hurra!» Men motivasjonen til å referere til boka har utgangspunkt i en av mine selvbegrensende hjerneaktiviteter – «lyst til å være skikkelig flink.» Dessuten er den boka spekket med gode referanser i seg selv, det er en sakprosa bok.
Så har jeg nevnt Hilde Østby likevel. Og jeg har fullført min snutt om kreativitet, selv om jeg var på kreativ vei ut av det. Det blir noe av, den kreative energien har fått plass, og det kjennes godt å trekke meg tilbake, til neste idé oppstår.