For noen er ensomhet en form for ro, en ønsket tilbaketrekning, tid for seg selv. Det er ikke den formen for ensomhet jeg vil skrive om nå.
Tilhørighet, samvær, fellesskap, integrasjon, intimitet, nœrhet, fortåelse, omsorg … er ord jeg forbinder med det motsatte av ensomhet. Følelsen av ensomhet, den vonde sorten – er en opplevelse av å savne en del av dette.
Under Korona lock-down har mange kanskje kjent på kroppen hvordan samvœr, felleskap, intimitet og nærhet har blitt satt på vent. Det gjør noe med følelsen av tilhørighet, integrasjon, forståelse og omsorg.
Irvin D. Yalom er en amerikansk professor i psykiatri som har skrevet mye fint, både faglitteratur og skjønnlitteratur. I boken «Existential Psychotherapy» refererer han til to former for psykologisk isolasjon – interpersonlig og intrapersonlig. Interpersonlig isolasjon er forskjellige former for isolasjon fra andre mennesker, kanskje det vi mest forbinder med ordet ensomhet. Intrapersonlig isolasjon dreier seg om å være isolert fra deler av seg selv. Et eksempel på det kan være manglende evne til å kjenne egne behov, og å heller leve etter hva man tror at andre forventer (1980., s. 353-355).
Intrapersonlig isolasjon henger gjerne sammen med eller fører til eller blir et resultat av interpersonlig isolasjon (ensomhet).
Og så har vi en dypere og mer grunnleggende form for psykologisk isolasjon, skriver Yalom, den eksistensielle isolasjon. Kort og litt forenklet oppsummert handler den om at det vil alltid være et uopprettelig skille mellom et individ og «resten av verden.» Vi trer inn i – og forlater – livet alene. Vi er individer, alene i vår organisme, uansett hvor gode sosiale bånd vi opplever å ha. Frykten for isolasjon er sammenfallende med frykten for døden, som er den ultimate adskillelse fra de vi er forbundet med (1980., s.353-391)
Ensomhet er en subjektiv følelse. Man trenger ikke være alene for å kjenne ensomheten hule nag. Det er fullt mulig å stå skulder mot skulder i en klynge av hundrevis av mennesker, og føle seg ensom. Venner og trygge familieforhold gir generelt gode vilkår for psykisk helse, men det er ingen garanti for beskyttelse mot følelsen av ensomhet. Så hvorfor, og hvordan dukker denne følelsen opp?
Se for deg å sitte ved middagsbordet med en stor familie og ikke kunne dele noe hva du har opplevd i frykt for å bli dømt. Eller forestill deg skammen over å være den «som ikke får til» det som virker så lett for «alle» andre. Kanskje du har for vane å lyve litt for å unngå å skuffe eller såre noen. Kanskje du føler deg sammenlignet og målt og ikke strekker til, eller at du lengter etter støtte men er redd for å bli avvist og kvier deg fra å be om det. Da er det noe i deg om er isolert, ukjent for de rundt deg, utenfor synsvidde.
Det motsatte av å føle seg ensom er å føle seg sett, anerkjent.
Vi lever i en verden hvor autentisk tilstedeværelse ikke nødvendigvis er oppmuntret. Streben etter å tilfredstille ytre faktorer blir så viktig at det autentiske selvet kan bli ignorert, overkjørt og isolert i prosessen.
Det hviler et slags ansvar på hver og en, selv om vi lever i et sosialdemokratisk samfunn med god økonomi, å verne om vårt eget ve og vel, gjøre vårt beste for å bli oppegående, deltagende og bidragsytende skattebetalere. Hvis vi skulle være så uheldig å ikke få det til av forskjellige årsaker, og «falle utenfor …» ja, så har vi jo et system som skal sikre at ingen trenger å sulte.
Stigmatisering og skam er to betydelige komponenter i den nedbrytende formen ensomhet. «De» og «oss» – gir identitet og tilhørighet – og avstand og ekskludering.
Frykten for isolasjon er allmenn. Autentisk kontakt er nødvendig for å leve. Om vi vil eller ikke, så trenger vi andre mennesker. ALLE gjør det. Ordet ensomhet må ikke bare hviskes under bordet, det må bli endel av dagligspråket, det tilhører det å være menneske. Vi kan ikke fjerne ensomhet fra repertoaret, men vi kan aktivt påvirke hvor mye skam ensomheten skal romme.
Skammen oppstår i relasjon. Jo mer individualistisk idealet er, jo mer truende blir ensomheten. Forebygging mot egen ensomhet, i tillegg til å anerkjenne den som en del av det å leve – er å ha hjerterom for andre når du selv har det bra. Når du viser ditt autentiske selv kan følelsen av å være alene ta mindre plass for andre.
Å bry deg om andre er eksistensialistisk sett en viktig faktor for å ta vare på deg selv. Ta kontakt, og fortell hvordan du har det.
Ref: Yalom, Irvin D., Existential Psychotherapy (USA: Basic Books, 1980)