Kategori: Uncategorized

Kreativitet og følelser

Jeg skal ikke spekulere i om noen er født mer kreative enn andre. Jeg vet ikke engang om det er riktig å si at «kreativ» er noe man er. Kanskje vil jeg heller se på det som noe som skjer. Jeg kan føle meg veldig kreativ. Og jeg vet en del om det motsatte – jeg kan være like kreativ som en død lemen. Med Kreativ utdannelse på CV´n fra et attraktivt kunst college i England, har jeg mye erfaring med det sistnevnte.

«… I wish I had wings and could fly…»

På Google får ordet «kreativitet» 4 millioner treff. På norsk. Det forskes på og snakkes om. Kjendiser intervjues om hvordan de «planlegger sin kreativitet.» Det holdes kurs, skrives lærebøker og selvhjelps bøker. Trenger verden mitt uvitenskapelige bidrag på dette …?

Jeg mister gnisten, og plukker opp telefonen for å sveipe litt … selv om ingenting har skjedd på skjermen.

Kanskje jeg skal se litt på hva alle andre har skrevet, da. Kanskje jeg kan lære noe, bli litt inspirert. Jeg klikker på noen av de øverste lenkene og kjenner meg tung og lite motivert. Jeg får mer lyst til å følge med på hva skjæra utenfor vinduet holder på med.

Sånn, akkurat sånn – kan min kreative energi forsvinne i sanden.

Idé og bekreftelse

Ideer til en tekst om kreativitet har «poppet opp» i tankene mine flere ganger. Det er sånn det kjennes for meg å få lyst til å uttrykke noe, det «popper» i tankene og gir meg en kriblende energi i kroppen. Mange små drypp av inntrykk henger plutselig sammen og gir en ny mening, en idé til noe. Dagdrømming og skjære-betraktinger betyr ikke nødvendigvis kreativ stopp. Tvert imot. Noen ganger skjer det på sporet av noe. Men andre ganger er det en real avsporing.

Min kreative flyt her og nå er avbrutt av tanker om framtiden. «Noen» skal motta det ferdige produktet tilslutt, og kanskje mene noe om det. Siden dette er et spennende tema som mange er interessert i, må det jeg kommer med ha en viss kvalitet, tenker jeg. Og jeg merker at jeg begynner å trekke meg fra prosessen.

Hvis det jeg skriver blir uinteressant, er jeg uinteressant? Hvis jeg skriver noe feil, er jeg feil? Hva hvis det jeg skriver får applaus? Er jeg da flink …?

Det er sårbart å skape noe med utgangspunkt i meg selv. Og lett å bli avhengig av applaus, hvis jeg forveksler applaus med bekreftelse. Skillet mellom «jeg gjør» og «jeg er» kan bli litt grøtete når produktet jeg holder på med, avhenger av hva som skjer i meg, mine følelser. Istedenfor å være «en som skaper noe,» blir jeg fort «en som er redd for å feile.»

Idé og handling

Er det idéene som dukker opp i meg – eller er det evnen til å gi form til idéene, som er det kreative …? Når jeg sier «evne til å gi form,» så mener jeg ikke nødvendigvis ferdigheter til å skape en skulptur, et bilde eller en tekst. Jeg mener evne til å «uttrykke,» gi idéene liv. Det innebærer alt fra å snakke om dem til å utforme et slags produkt. Det handler om å tørre å sette noe i bevegelse, uten at man vet utfallet.

Sånn sett er det fristende å definere kreativitet som «evne til å gi form.» Kanskje idéens liv fordrer at noen andre enn idéens opphavsperson opplever den?

Det får meg til å fundere på hva som egentlig er begynnelsen og slutten på en idé …? Mine ideer «popper» aldri opp fra «ingenting.» Jeg vet at de har tråder både hit og dit, selv om det ikke alltid er så lett å spore. Det gjør kreativitet til mer enn «evne til å gi form,» den er også en flytende og dynamisk energi, som oppstår og beveger seg i takt med min kontakt med omgivelsene. Hver idé som «popper» er som et lite støt når to elektriske motpoler møter hverandre.

Det er derfor det kan hjelpe å gjøre noe annet når produktiviteten stopper opp. Å gå en tur, snakke med noen, spise, lese om noe helt annet, gjøre en annen oppgave, dagdrømme litt, ta en dusj … all aktivitet er muligheter for kontakt og nye gnister.

Det kreative paradoks

Det kunne jo vært sånn at Google var en kilde til inspirasjon, litt berikende faglig påfyll. Det kjentes ikke sånn ut. Handlingslammelse var vel mer i nærheten av min opplevelse. Når prestasjonsangsten melder seg, er research bare inspirerende hvis det jeg finner ser skikkelig dårlig ut.

Nøkkelen til god kreativ flyt er å tørre å feile. For å skape noe nytt, trenger sansene å være åpne. Når sansene er aktive, er jeg er tilstede i det jeg gjør med hele meg; for å ta inn, kjenne på, vurdere og «føle» meg fram. Det finnes jo ikke en bruksanvisning for nye idéer.

Jeg har lyst til å kalle det et kreativt paradoks. Sårbarhet for avvisning vil også komme til overflaten i prosessen, om den er latent. Den indre kritikeren har en regulerende rolle. Den er ikke bare en bølle, den bidrar også. Spørsmålet er hvor stor plass den skal få.

Det er nettopp sårbarheten som kommer til overflaten i min kreative prosess som er kimen til ideen om å skrive dette. Jeg er både både inspirert og hemmet på samme tid.

Død-lemen-alert

(Foto: Creative Commons)

Jeg har allerede vært inne på hvilken effekt det har når jeg sammenligner meg med andre som har gjort noe lignende. I tillegg dukker det opp mange tanker om hva jeg «bør» og «må» ha med for å kunne stå inne for teksten min. Såkalte kvalitetskrav til meg selv. Sånn reduserer jeg handlingsrommet mitt og gir plass til prestasjonsangst.

Jeg begynner å tenke på andre oppgaver som kunne vært gjort, som tross alt må være bedre tidsbruk enn å skrive om et overrepresentert tema på en ufaglært måte. «To-do» listen er lang nok, det mangler ikke oppgaver av både fornuftig og mindre fornuftig art, men jeg kjenner INGEN lyst.

Sukk … Kroppen kjennes nesten død ut. Det er så vidt jeg puster. Den kreative energien som var tilstede for litt siden, ligger på ryggen med lukkede øyne, halvåpen munn og labbene i været.

I gestaltterapi snakker vi om «kreativ tilpasning,» en betegnelse som sier noe om vår prosess i kontakt med andre. Tilpasningen vi gjør sammen med andre, er kreativ, fordi den alltid er ny. Vi ser også på tilpasningen som en dynamisk flyt, framfor statiske «trekk.» Kort oppsummert kan vi si at funksjonene i min kreative tilpasning er impulser/behov (lyst til å skrive om kreativitet), handling (skriver, googler, ser ut av vinduet) og som gjør at jeg blir «noen» i situasjonen (energisk blogger, død lemen).

Å bli en død lemen er ikke så produktivt, men det er kreativt. Det har sin funksjon, det demper kanskje umiddelbart ubehag akkurat her og nå.

Å gjøre noe nytt

Jeg har mange ganger tidligere fulgt min impuls til å uttrykke noe, påbegynt utformingen av en idé – og lagt den fra meg fordi jeg mister energien. Det er ikke ukjent, ikke nytt. Hver idé har derimot vært av forskjellig art, til forskjellig tid, inspirert av forskjellige inntrykk. Denne gangen er jeg oppmerksom på hva som skjer, og jeg kan velge å gjøre noe annet enn å bli en død lemen.

Det gjelder å ikke stoppe å puste. Det går det an å skrive om …

Jeg hadde lyst til å være skikkelig flink, og referere til den opplysende og berikende boka til Hilde Østby «Kreativitet,» med undertittelen: «Hjernevitenskapen bak ideene og hvorfor dagdrømmene skal redde verden.» Tittelen i seg selv gir meg lyst til å juble «Ja! Hurra!» Men motivasjonen til å referere til boka har utgangspunkt i en av mine selvbegrensende hjerneaktiviteter – «lyst til å være skikkelig flink.» Dessuten er den boka spekket med gode referanser i seg selv, det er en sakprosa bok.

Så har jeg nevnt Hilde Østby likevel. Og jeg har fullført min snutt om kreativitet, selv om jeg var på kreativ vei ut av det. Det blir noe av, den kreative energien har fått plass, og det kjennes godt å trekke meg tilbake, til neste idé oppstår.

Hvordan går det, sånn egentlig?

Hva svarer du når noen spør deg hvordan det går? Sier du automatisk: «jo takk, bra!» eller: «det går fint … og med deg?» Jeg hørte en variant her om dagen som jeg fikk sansen for: «joa, det går vel sånn korona-bra.» Det kunne jeg relatere til og skjønte at det betyr noe annet enn «bra.» Jeg kjente den myke følelsen i brystet som har med empati å gjøre.

Mitt svar er ofte noe sånt som: «takk, bra … litt opp og ned går det jo, men vi har det jo stor sett bra.» … mange små og relativt meningsløse ord på rad og rekke som prøver å formidle at det kanskje ikke er «vind i seilene» for tiden, hvis du skjønner hva jeg mener med det … selv om jeg fortsatt formulerer meg kryptisk og ufarlig.

For å oversette, kan «litt opp og ned» i mitt tilfelle bety:

Det går ganske dårlig, jeg lå våken i hele natt og bekymret meg for framtiden. Jeg er stressa fordi jeg ikke tjener nok penger til livets opphold, og jeg grubler mye på hva jeg kan gjøre for at barna mine skal klare seg best mulig etterhvert som de vokser opp med de utfordringene de har. Og så er det disse sosiale restriksjonene for tiden som rammer oss alle – de gjør at jeg føler meg enda mer isolert enn vanlig. Jeg trenger sårt kontakt med mennesker som gir meg energi. Det har jeg veldig lite av for tiden. Hvordan er det med deg … ?

For eksempel. Det funker dessverre dårlig å komme med dette på «hallo.»

For å være på den trygge siden, slippe å risikere å bli avvist, så sier jeg «… litt opp og ned, men stort sett bra.» Det er utilfredsstillende, tamt og løgnaktig. Men å skremme bort den jeg tilfeldigvis snakker med vil også være uheldig når jeg i utgangspunktet er sulteforet på kontakt.

I noen situasjoner hadde det kanskje gått an å si:

jo, takk som spør, så hyggelig at du faktisk bryr deg – jeg har endel bekymringer som tynger meg for tiden, og det er slitsomt. Men det er hyggelig å stå her å snakke med deg, så akkurat nå har jeg det i grunnen ganske fint. Hva med deg … ?

Jeg tror det er mer informasjon enn hva en overfladisk bekjent vil være bekvem med. Noen kunne nok tålt det, hvis jeg hadde turt. Det er nettopp dette som er så interessant – at jo mer behov for kontakt jeg har, jo mer utrygg blir jeg på at kontakten «tåler» meg og mitt. Og jo dårligere kvalitet blir det på den kontakten som oppstår.

Så hvordan kan jeg svare både høflig og sant på spørsmålet: «hvordan går det?» «Korona-bra» fungerer jo nå for tiden. Det fine med den er at alle er i samme båt. Man risikerer ikke den kleine følelsen av å måtte følge opp noe man egentlig ikke har noe med.

Spørsmålet «hvordan går det?» stilles gjerne av ren høflighet, ikke av genuin interesse for hvordan det faktisk står til. Det høflige svaret bærer heller ikke preg av genuin interesse av å by på seg selv. Høflighet handler om å ikke bli grenseoverskridende, om å beholde en form for trygg distanse. Det blir et paradoks, vi spør om noe nært, hva er min personlige opplevelse av livet mitt er for tiden? – i et distansert ærend, være høflig.

Det er gjerne lettere å forholde seg til et svar som lyder: «takk, bare bra! og med deg da?» (med stigende tonefall) «Jo, veeeeldig bra!» Ja! … og så kan vi forsette om vær og vind, gjerne med litt påtatt entusiasme. Det er så hyggelig, altså.

Hva om man bare kunne droppe spørsmålet «hvordan går det?» Man kan for eksempel heller si: «Hei! deg kjenner jeg jo, håper alt er bra med deg – hvor er du på vei?» Det er kanskje litt mer autentisk, spesielt hvis man helst vil unngå å måtte engasjere seg i andres strev.

Jeg er som regel interessert i å vite hvordan folk faktisk har det. Ofte skulle jeg ønske at jeg fikk et mer utfyllende og ærlig svar på spørsmålet mitt om hvordan det går. Samtidig kan jeg også være redd for å bli oppfattet som invaderende. Så jeg holder igjen, og lander kanskje litt oftere på den trygge overflatens blanke flate framfor å driste meg utpå. Kanskje det samme skjer når jeg blir spurt …

For å få et svar som er litt nærmere sannheten, så kan det hjelpe å legge til ordet egentlig. «Men hvordan har du det, sånn egentlig?» Egentlig er en invitasjon bak fasaden. Det er et signal om at kontakten er moden for et litt dypere nivå enn høflig utveksling av erfaringer.

Da er vi gjerne langt forbi «hallo.»

Terskelen for å gå i terapi

«You cannot find peace by avoiding life»

Virginia Wolf

Jeg synes jeg har hørt så ofte i samtaler med venner og andre et slags sukk, et «åh, det hadde vært deilig å få snakke med en psykolog eller noe, men …», og så kommer det en forklaring, en effektiv stopper, i form av: » … jeg vet det er mange andre som trenger det mer enn meg», «… det er jo ikke sånn at jeg ikke klarer meg i hverdagen, liksom ….,» » … jeg er redd for hva jeg kan komme til å finne ut av … «, » … jeg vil ikke at folk skal tro at jeg er syk, eller noe …», » … jeg er jo ikke gæren – jeg er bare litt sliten for tiden!», » … det går sikkert over av seg selv etterhvert.»

Mm. Det er gjenkjennelig for meg også. Å anerkjenne at det kunne vært fint å snakke med en terapeut, er en ting – aktivt oppsøke en er som å kaste inn håndkle og innrømme at jeg rett og slett ikke takler livet. Det sitter langt inne. Spesielt for en som er besatt av å gjøre ting riktig.

Det er mange som trenger det mer enn meg …

Jeg er nå utdannet Gestaltterapeut, og i forbindelse med utdanningen er vi «pliktig» til å gå i terapi selv. Sånn sett ble min terskel senket, eller – sånn ble jeg løftet over terskelen. Det har ført til at jeg har valgt å fortsette å gå i terapi, i årevis. Jeg opplever det som en uvurderlig investering i meg selv. Tenk å få muligheten til å jevnlig utforske hva jeg bringer inn i mine relasjoner! For meg finnes det ikke lenger en nedre terskel for hvor ille jeg må ha det før det er «innafor» å jobbe med meg selv. Og jeg har sluttet å tenke på om jeg tar opp plassen for noen som trenger det mer. Jeg tror at verden blir et litt bedre sted ved at jeg tar ansvar for meg.

Hvis du har kommet til et punkt hvor du opplever at du ikke mestrer hverdagen slik du gjorde før, kan det hende at terapi kunne gjort nytten allerede for lenge siden. Så lenge du er villig til å utforske tilbudet utenfor offentlig helsesektor (porten til offentlig psykisk helsehjelp ER sørgelig trang), er det svært liten sjanse for at du tar opp plassen til noen mer trengende. Når det er sagt, så vil jeg legge til at det aldri er for seint å oppsøke terapi. Samtaleterapi starter akkurat der du er, her og nå.

Tenk om jeg ikke liker det jeg finner ut av …

foto privat

For noen kan det virke skremmende å begynne å utforske hvordan man egentlig har det. Det kan jeg ha empati med, og jeg kjenner litt vemod ved at mange faktisk har det sånn. Umiddelbart tenker jeg at det å være redd for å bli bedre kjent med seg selv, er et veldig interessant tema for terapi.

For noen handler det kanskje om fordommer man ikke er klar over. «Dette skumle, ubevisste jeg skal grave i … er det kanskje tryggere å holde det på avstand? Hva om jeg plutselig ender opp med å ville si opp en trygg jobb, snu opp ned på livet, forlate hjem og familie og reise på evig finn-meg-selv-yoga-tur til Katmandu … ??»

Jeg kan si litt om hvilke omveltninger jeg har opplevd med terapi. Jeg har begynt med yoga. Og jeg vurderer å unne meg en tur på yoga retreat, til Valdres. Dette har ikke kommet som et sjokk, det er vel heller mobilisering av et behov som har vært der en stund. Utover det er det fint lite som har endret seg i livet mitt. Irriterende lite, egentlig, hvis jeg skal vurdere utifra ytre omstendigheter.

Hva slags endringer skjer egentlig i terapi?

Det som har endret seg for meg, er at jeg har blitt veldig mye bedre til å akseptere ting som de er. Jeg bruker mye mindre energi på å bekymre meg over ting som ikke er i min makt å gjøre noe med. Jeg er flinkere til å sortere mellom hva jeg faktisk kan påvirke, og hvordan – og hva jeg ikke kan påvirke.

Jeg har også blitt ganske god til å skille mellom å være og å gjøre. Jeg vet at jeg ikke er en dårlig utgave av homo sapiens fordi jeg skulle komme til å glemme en avtale f.eks. Det er jo litt ergerlig å glemme, og det er et signal på at det skjer litt for mye for meg på en gang. Jeg kan ha empati med meg selv på det, og kanskje gjøre noen nødvendige justeringer. Det kunne jeg ikke før. Spesielt ikke dette med empati.

Jeg lever også bedre med erkjennelsen om at jeg ikke er feilfri. Ingen er det, heldigvis. Så jeg har sluttet å prøve å være det, og slår meg til ro med at jeg gjør så godt jeg kan. Blir jeg oppmerksom på noe jeg kan gjøre annerledes, så er jeg åpen for å justere. Når jeg innser at jeg har vært urimelig, kan jeg be om unnskyldning. Det har jeg blitt ganske mye bedre til, faktisk …

Terapi har gjort meg mentalt sunnere i hverdagen. Jeg erfarer at når jeg tar vare på meg selv, blir jeg lettere å være sammen med for andre. Når jeg er tydelig, blir den jeg er i kontakt med tryggere på meg. Terapi har ikke snudd opp ned på livet mitt, det har tvert imot gjort meg tryggere på hvem jeg er, der jeg er.

Det gestaltterapeuter gjør, er å hjelpe klienter å se det som ER fra en litt andre vinkler enn man er vandt til. Det dukker ikke opp nye, ukjente og overraskende sider av deg – men det kan være overraskende å oppdage hvordan sider ved deg ser ut med andre briller. Kanskje kan du oppdage at din frykt for å heve stemmen i forsamlinger handler vel så mye om at du trenger tid på å reflektere, fordi du gjør det mye og omstendig – framfor at du «ikke er smart nok.» Kanskje det heller er fordi du er «for smart.» For eksempel. Samtaleterapi kan rett og slett være en støtte på veien i å oppdage egne ressurser.

Men går ikke ting bare over av seg selv etterhvert … ?

I Gestaltterapi refererer vi til figur og grunn. Noe som opptar oss blir figur, og alt annet trer i bakgrunnen. Det er en flytende og dynamisk prosess, og det som er figur i øyeblikket vil naturlig vike plassen for nye figurer etterhvert.

«Therapy is too good to be limited to the sick.»

Erving Polster, PhD

Og så er det noe med situasjoner som er «uavsluttet» – som kommer tilbake og krever sin plass til den blir «gjort ferdig.» Bare tenk på en situasjon hvor du ergrer deg grønn i ettertid av en ubehagelig konfrontasjon med en annen, og repeterer igjen og igjen for deg selv alt du ikke fikk sagt. «Uff, så dumt, så dum jeg er som ikke … » Med tiden bruker du kanskje mindre energi på akkurat den situasjonen. Det går over. Og det dukker opp nye, lignende episoder. Bekymringen og spenningene hoper seg opp, selvbildet synker og det merkes på konsentrasjon og søvn – og tilslutt livskvalitet. Virker det kjent …?

Slike situasjoner kan man jobbe konkret med i terapi. Kanskje finner du ut av hvordan din måte å være i konfrontasjoner på, ble formet en gang i tiden. Det kan gi en aha-opplevelse. Og så er målet at du skal lære deg å kjenne igjen hva som skjer med deg i slike situasjoner uten å gå deg vill i selvfordømmelse. Vi kan kalle det å øke varhet og oppmerksomhet på deg selv i situasjonen, hvem du blir i møte med den eller det. Plutselig kan du oppleve at du har valgmuligheter, som ikke var tilgjengelige før.

Du blir ikke «et nytt menneske» av å gå i terapi, men det kan hende at du vil oppleve relasjonene dine annerledes. Om ikke annet, med mer empati – for deg selv, og de rundt deg.

Hva er ensomhet?

For noen er ensomhet en form for ro, en ønsket tilbaketrekning, tid for seg selv. Det er ikke den formen for ensomhet jeg vil skrive om nå.

Tilhørighet, samvær, fellesskap, integrasjon, intimitet, nœrhet, fortåelse, omsorg … er ord jeg forbinder med det motsatte av ensomhet. Følelsen av ensomhet, den vonde sorten – er en opplevelse av å savne en del av dette.

Under Korona lock-down har mange kanskje kjent på kroppen hvordan samvœr, felleskap, intimitet og nærhet har blitt satt på vent. Det gjør noe med følelsen av tilhørighet, integrasjon, forståelse og omsorg.

Irvin D. Yalom er en amerikansk professor i psykiatri som har skrevet mye fint, både faglitteratur og skjønnlitteratur. I boken «Existential Psychotherapy» refererer han til to former for psykologisk isolasjon – interpersonlig og intrapersonlig. Interpersonlig isolasjon er forskjellige former for isolasjon fra andre mennesker, kanskje det vi mest forbinder med ordet ensomhet. Intrapersonlig isolasjon dreier seg om å være isolert fra deler av seg selv. Et eksempel på det kan være manglende evne til å kjenne egne behov, og å heller leve etter hva man tror at andre forventer (1980., s. 353-355).

Intrapersonlig isolasjon henger gjerne sammen med eller fører til eller blir et resultat av interpersonlig isolasjon (ensomhet).

Og så har vi en dypere og mer grunnleggende form for psykologisk isolasjon, skriver Yalom, den eksistensielle isolasjon. Kort og litt forenklet oppsummert handler den om at det vil alltid være et uopprettelig skille mellom et individ og «resten av verden.» Vi trer inn i – og forlater – livet alene. Vi er individer, alene i vår organisme, uansett hvor gode sosiale bånd vi opplever å ha. Frykten for isolasjon er sammenfallende med frykten for døden, som er den ultimate adskillelse fra de vi er forbundet med (1980., s.353-391)

Ensomhet er en subjektiv følelse. Man trenger ikke være alene for å kjenne ensomheten hule nag. Det er fullt mulig å stå skulder mot skulder i en klynge av hundrevis av mennesker, og føle seg ensom. Venner og trygge familieforhold gir generelt gode vilkår for psykisk helse, men det er ingen garanti for beskyttelse mot følelsen av ensomhet. Så hvorfor, og hvordan dukker denne følelsen opp?

Se for deg å sitte ved middagsbordet med en stor familie og ikke kunne dele noe hva du har opplevd i frykt for å bli dømt. Eller forestill deg skammen over å være den «som ikke får til» det som virker så lett for «alle» andre. Kanskje du har for vane å lyve litt for å unngå å skuffe eller såre noen. Kanskje du føler deg sammenlignet og målt og ikke strekker til, eller at du lengter etter støtte men er redd for å bli avvist og kvier deg fra å be om det. Da er det noe i deg om er isolert, ukjent for de rundt deg, utenfor synsvidde.

Det motsatte av å føle seg ensom er å føle seg sett, anerkjent.

Vi lever i en verden hvor autentisk tilstedeværelse ikke nødvendigvis er oppmuntret. Streben etter å tilfredstille ytre faktorer blir så viktig at det autentiske selvet kan bli ignorert, overkjørt og isolert i prosessen.

Det hviler et slags ansvar på hver og en, selv om vi lever i et sosialdemokratisk samfunn med god økonomi, å verne om vårt eget ve og vel, gjøre vårt beste for å bli oppegående, deltagende og bidragsytende skattebetalere. Hvis vi skulle være så uheldig å ikke få det til av forskjellige årsaker, og «falle utenfor …» ja, så har vi jo et system som skal sikre at ingen trenger å sulte.

Stigmatisering og skam er to betydelige komponenter i den nedbrytende formen ensomhet. «De» og «oss» – gir identitet og tilhørighet – og avstand og ekskludering.

Frykten for isolasjon er allmenn. Autentisk kontakt er nødvendig for å leve. Om vi vil eller ikke, så trenger vi andre mennesker. ALLE gjør det. Ordet ensomhet må ikke bare hviskes under bordet, det må bli endel av dagligspråket, det tilhører det å være menneske. Vi kan ikke fjerne ensomhet fra repertoaret, men vi kan aktivt påvirke hvor mye skam ensomheten skal romme.

Skammen oppstår i relasjon. Jo mer individualistisk idealet er, jo mer truende blir ensomheten. Forebygging mot egen ensomhet, i tillegg til å anerkjenne den som en del av det å leve – er å ha hjerterom for andre når du selv har det bra. Når du viser ditt autentiske selv kan følelsen av å være alene ta mindre plass for andre.

Å bry deg om andre er eksistensialistisk sett en viktig faktor for å ta vare på deg selv. Ta kontakt, og fortell hvordan du har det.

Ref: Yalom, Irvin D., Existential Psychotherapy (USA: Basic Books, 1980)

Hva vil det si «å støtte»?

Jeg slo opp verbet «å støtte» på nettet – og her er noen av synonymene jeg fant: «bekrefte,» «finansiere,» «følge,» «godkjenne,» «godta,» «hjelpe,» «ivareta,» «opprettholde,» «styrke,» «stå,» «tolerere,» «tåle,» «underbygge.»

Så tenker jeg på hvordan jeg noen ganger kan oppleve å komme til kort, når jeg forsøker å støtte noen som har det skikkelig dritt. Jeg klarer jo ikke måke vekk møkka, liksom, uansett hvor gjerne jeg skulle ønske at jeg kunne det.

I situasjoner der en hjelpende hånd kan løse et konkret problem – for eksempel når jeg hjelper til med å flytte på noe tungt fra A til B, kan jeg etterpå bli fylt av en tilfredstillende brusing i kroppen. Yes! Dette fikk vi til. Problem solved, livet går videre.

Så finnes det andre typer problemer, som er av sånn art at det ikke er mulig å ta et «skippertak» og komme videre. Løsningen er ikke å flytte på noe fra A til B, eller snu det rundt, eller «bare tenke litt annerledes.» Livet har krøllet seg til og tilværelsen tipper over i en tung, overveldende, usynlig masse, som blir uoversiktlig og selvforsterkende.

Det er i slike tilfeller at synonymene til ordet støtte, får sin betydning. Det kan nemlig oppleves som svært ensomt å sitte fast. Og ensomheten blir forsterket og bekreftet når omgivelsene trekker seg maktesløst unna. Følelsen av å ikke strekke til, er ubehagelig, og forståelig. Kanskje blir også alle velmente forslag til hva som kan hjelpe, kontant avvist. Jovisst er krevende å «tåle,» «stå,» «godta,» «følge,» når det virker som ingenting hjelper.

Og så det er nettopp det som hjelper. Tåle å føle meg maktesløs, stå støtt selv om det virker som om jeg blir dyttet vekk, godta at mine hjelpeløse råd ikke blir tatt imot, forsøke å følge uten at jeg mister meg selv. Det hjelper, kanskje ikke idag, ikke imorgen, men med tiden. Jeg har erfart at dette tunge og uoversiktlige kan forvitre, smelte – av varmen ved å være empatisk tilstede.

Og hvordan er man det, da? Sånn her, kanskje.

Jeg trenger

Jeg trenger ikke at du forteller meg
hva du tenker at jeg trenger.

Jeg trenger at du spør meg
hva jeg trenger

Jeg trenger ikke at du forsøker å forminske det som er vanskelig for meg – fordi det er mye for deg.

Jeg trenger at du tåler
at det er mye for meg.

Jeg trenger ikke høre at du tviler
på min evne til å ta vare på meg selv.

Jeg trenger å høre at du tror
på mine evner.

Å hale meg ut av mørket
den veien du kan best
bringer meg dessverre ingen steds.

Men hvis du vil, og orker, å hjelpe
trenger jeg at du er her som en stødig gatelykt som lyser
slik at jeg lettere finner veien ut selv.

Image by atrix9 from Pixabay

«Holde ut» eller «gi opp» …?

Hva vil det si å «gi opp» …? Når jeg smaker litt på begrepet «gi-opp» – kan jeg kjenne at noe strammer seg inni meg. «Nei!» får jeg lyst til å si, uten at jeg har reflektert over hva jeg protesterer mot.

Noe er veldig feil med å «gi opp». Det er nesten sånn at det er skummelt å si det høyt. Jeg kan da ikke bare «gi opp»?! Kaste inn håndkle, liksom? Er ikke det det samme som å mislykkes? Kapitulere? Innse at jeg ikke er god nok, svikte meg selv …? Vœre svak, mangle tœl, feile …?

Hva vil folk si …?

Image by S. Hermann & F. Richter from Pixabay

Jeg har jo lœrt at det «lønner seg» å holde ut. At «de seigeste til slutt seirer.» At «utholdenhet er en dyd» som kan trenes opp. «Å holde ut» er prestisje, helte-aktig. Det er noe skamfullt ved «å gi opp,» noe moralsk svakere …

Jeg vil helst vœre helt.

Hva er det som er så viktig for meg å holde ut …? Utholdenhet kan vœre både krevende og smertefullt, i fysisk og psykisk forstand. Men helter tåler litt smerte, gjør de ikke …? Bare se på toppidresstutøvere, hvor mye smerte har ikke de presset seg igjennom for å komme dit de er?

Det er forskjell på smerte. Det er forskjell på opphav til smerte, på graden av smerte, på hva som gjør vondt. Hverdagen trenger ikke nødvendigvis mentaliteten til en toppidrettsutøver. Det finnes både heltemodig utholdenhet og destruktiv stahet. Og en skala imellom. Så er det kunsten å vite forskjellen, da … når valørene på denne skalaen er høyst individuelle.

Noen sliter med alvorlig sykdom, som setter livet på hold og påvirker familie, venner og arbeid. Det er krevende og vondt, for både den syke og de som er rundt. «Heltemodig utholdenhet» i den forbindelse sier noe om evnen til å stå i det. Evnen til å anerkjenne at «det er vanskelig, jeg er syk, jeg trenger hjelp og støtte, jeg trenger ro – selv om jeg ønsker at alt var annerledes». Heltemot er evnen til å justere krav og forventninger til et nivå som gjør det mulig å «holde ut» og overleve. Utholdenhet kan også vœre «overlevelsesevne.»

Det er vanskelig å ta til seg nœring hvis all energi brukes til å bite tennene sammen. Det er også vanskelig å vite hvordan man kan støtte en som med sammenbitte tenner freser «jeg klarer meg fint, takk!»

Overlevelsesevne er mobilisering av egne ressurser – som bygges opp nettopp ved å ta til seg riktig nœring og støtte når det er tilgjengelig.

Det kan vœre nyttig å skille «overlevelsesevne» fra «gjennomføringsevne.» «Gjennomføringsevne» krever et solid og velfungerende maskineri og evne til å vœre tilstede i det som skal gjøres. «Å overleve» handler noen ganger om evnen til å anerkjenne at maskineriet ikke fungerer optimalt. Det handler om evnen til å hente frem empati, framfor forakt – når det blir tydelig at det ikke er mulig å vœre tilstrekkelig tilstede.

Det krever mot å innse en begrensning. Spesielt hvis utholdenhet er knyttet til prestisje, og å gjennomføre er et selvpålagt krav for å overleve.

«Gi slipp,» er noe annet enn å gi opp. Å gi slipp er kanskje nødvendig – for å ikke gi opp. Og kanskje er det nødvendig å gi opp noe, for å kunne gi slipp. Ved å gi slipp, kan jeg åpne for noe annet å holde fast i. Noe, som kan trekke i en annen retning.

Det er skremmende å gi slipp. Jeg assosierer gjerne ordet «slippe» med å «falle,» «miste kontroll,» «hengi meg til det uvisse.» Det uvisse er skremmende nettopp fordi jeg vet ikke hva det består av. Er det tomt, der ute i det uvisse …? Eller er det fullt, av noe – som jeg kanskje ikke mestrer …?

Styrken og heltemotet viser seg noen ganger i hva jeg evner å gi slipp på, mer enn hva jeg makter å holde fast i.

«Utholdenhet» er kanskje ikke en dyd likevel, men «overlevelsesevne» er definitivt en fordelaktig styrke å ha med seg.

Et beskrivende ord kommer til meg; «verdiprioritering.» For å overleve må jeg fordele utholdenheten på det som styrker mine ressurser, framfor å bruke opp kreftene på å forsøke å tette hullet der energien tappes. Gi opp, for å holde ut … for holde ut og ikke å gi opp.