Avvisning kan være noe av det mest smertefulle vi opplever. Den treffer noe dypt i oss, ofte langt utover selve situasjonen vi står i. En venn som trekker seg unna, en kjæreste som ikke svarer på meldinger, en kollega som overser deg – selv små tegn på avvisning kan vekke intense følelser av skam, sinne eller fortvilelse. Hvorfor reagerer vi så sterkt?

Forskning viser at sosial avvisning aktiverer de samme nevrobiologiske prosessene som fysisk smerte. Nevroviteren Naomi Eisenberger og hennes kolleger gjennomførte en studie hvor deltakere spilte et dataspill (Cyberball) der de plutselig ble ekskludert av de andre (fiktive) spillerne. Hjerneskanninger av deltakerne viste at avvisningen aktiverte det samme området i hjernen som også aktiveres ved fysisk smerte ved skader f.eks., det fremre cingulære korteks (ACC) (Eisenberger et al., 2003).

Hva vil det si å avvise?

Å avvise betyr å unnlate å ta imot. Å ta imot er en positiv respons på en form for henvendelse. Se for deg at du tar imot en myk ball som kastes mot deg – og hvem som kaster den. Er det annerledes å ta imot en ball fra en du liker, enn fra en du ikke ønsker å ha kontakt med …? Hva er forskjellig? Hvordan reagerer du?

Noen ganger er en avvisning åpenbar, et klart og tydelig avslag på en form for tilnærming. Det kan være alt fra et høflig «nei takk» til et bryskt dytt. Andre ganger skjer en avvisning subtilt, og kanskje lite bevisst. Avvisninger kan være med eller uten hensikt og intensjon. Vi kommuniserer kontinuerlig gjennom ord, kroppsspråk og handlinger – og signaliserer til omgivelsene hva vi ønsker å gi, og hva tar – eller ikke tar – imot. Frykten for avvisning kan noen ganger spille inn som et filter, som forvrenger disse signalene mellom oss. Det kan skje både hos avsender og mottaker, og er en kilde til følelsen av ensomhet.

De subtile avvisningene vi blir utsatt for i daglig kommunikasjon, kan ramme selvfølelsen hardere enn en mer åpenbar og konkret avvisning. Samtidig kan det være vanskelig å sette fingeren på hva som skjer, fordi det ikke nødvendigvis er noen som gjør noe målrettet. Stillhet etter at noe er sagt, et fraværende «hei,» et vikende blikk, vage svar og kropper som trekker seg unna er avvisninger som nervesystemet fanger opp og som kan utløse konstant ubehag og stress.

Grenser

Noen ganger kommer vi ikke unna å avvise bevisst, og mange synes det er ubehagelig. De fleste har erfaring med hvor vondt det føles å bli avvist. Men når vi anstrenger oss for å prøve å dempe ubehaget ved å avvise, kan situasjonen fort bli mer komplisert både for oss selv og den som avvises. Som for eksempel når du lyver til en venn og sier du skal være hjemme med familien, men bildene på Snap forteller noe annet. Avvisning handler mye om å være bevisst på grenser. Det å kjenne – og å kunne kommunisere egne grenser, innebærer å tåle å avvise noen eller noe, selv om det gjør vondt. Da tåler man også bedre å bli avvist selv.

Det kan også være omsorg i en avvisning, spesielt ovenfor en som strever med egne grenser. For eksempel ovenfor en seksuell tilnærming fra en sårbar, attraktiv og ruspåvirket person, eller en forespørsel om et lån fra en som er spillavhengig. Det er forskjell på å avvise en handling og å avvise en person. Det ene er læring om at det du gjør, ikke er hensiktsmessig for å nå dine mål. Det andre er læring om at den du er, ikke fortjener å bli møtt på ditt behov.

Som foreldre gjør vi mange omsorgsfulle avvisinger ovenfor barnas ønsker. «Nei, det får du ikke lov til» handler gjerne mer om omsorg enn om kontrollbehov hos foreldre. Vi gjør nødvendige avvisinger og er rollemodeller som lærer barna noe om egne grenser. Men når en forelder er mer opptatt av smarttelefonen sin enn av barnets nærvær, avvises barnet som person. Vi er rollemodeller på godt og vondt. Og vi kan komme i skade for å lære bort det motsatte av det vi ønsker.

Avvisning i tidlige år

Tilknytningsteori viser at evnen vår til å håndtere avvisning formes tidlig. Som spedbarn er vi helt avhengige av omsorgspersoner for mat, trygghet og trøst. Når vi gråter, rekker ut armene eller viser ubehag, lærer vi raskt hvorvidt verden er et trygt eller utrygt sted – basert på hvordan våre behov blir møtt. Barn som vokser opp med foreldre som er person-avvisende og/eller uforutsigbare, kan tidlig internalisere tanken om at «hvis jeg blir avvist, betyr det at jeg ikke er god nok». Dette kan senere i livet manifestere seg som lav selvfølelse – og en sterk frykt for å bli avvist av andre.

Den amerikanske utviklingspsykologen Daniel Stern mener at selvet ikke blir skapt i isolasjon – det dannes i møte med andre. Stern beskriver hvordan spedbarn utvikler en opplevelse av seg selv i stadier, i samspill med sine omsorgspersoner, som legger grunnlaget for hvordan vi forstår oss selv i verden. Når gråt og andre signaler fra barnet blir systematisk oversett eller møtt med avvisning, kan dette skape en dyp kroppslig opplevelse av utrygghet.

Nervesystemet kan «vende seg til» at behov ikke blir møtt av omgivelsene. Som voksen kan det vise seg som en underliggende og kanskje ubevisst forventning om å ikke bli tatt imot eller møtt. Et eksempel på et scenario er når du faller og slår deg, og plutselig blir overveldet av skam. Ikke fordi du falt, men fordi noen så det og strømmer til for å hjelpe deg. Hvis du har vendt deg til å klare deg alene, da kan støtte utenfra oppleves skremmende uvant, nesten truende.

Å tåle å bli avvist

Vi kan ikke unngå å avvise, og vi møter avvisning i mange situasjoner av ulik grad. Å bli avvist er ikke først og fremst et tegn på at du ikke er god nok, som vi lett kan konkludere med, spesielt hvis vi bærer med oss erfaringer med avvisning i tidlige nære relasjoner. Både omsorgsfulle avvisinger og vonde ekskluderinger kan vekke skam – og skam er en vond følelse av å ikke holde mål som person. Skam kan også være drivkraften bak raske og forsterkende forsvarshandlinger, som for eksempel å avvise kraftig tilbake eller ty til rus for å dempe ubehaget.

Å heles etter avvisingstraumer handler ikke om å unngå avvisning, men om å lære tåle den – og fortsatt stå støtt i seg selv. Når avvisning tidlig i livet har satt dype spor, kan det ta tid å bygge nye måter å være i kontakt på. Det handler om å erfare, gjennom å bli omsorgsfullt avvist – at avvisning ikke er en bekreftelse på din (manglende) verdi. Og at det er forskjell på avvisning av handling og person. Sammen med mennesker som selv er trygge på egne grenser, kan den helende eksponeringen skje.

Avvisning i terapi

Avvising er ofte et tema i terapirommet, også uten at det blir satt direkte ord på av klienten selv. Det kan for eksempel fremtre som en type skepsis til terapeuten – en beskyttende forventning om å ikke bli forstått eller møtt. Eller det motsatte – en selvutslettende tilpasning til alt terapeuten foreslår. Høy grad av selvkritikk kan også henge sammen med erfaringer med å bli avvist.

Gestaltterapeuter er trent opp til å være oppmerksomme på hvordan vi er i kontakt med hverandre. En våken og empatisk terapeut fanger opp dynamikken og kan adressere temaet når det er klart for det. I en trygg terapeutisk relasjon kan klienten gradvis få en ny erfaring av seg selv – som verdifull, elskbar og i stand til å tåle avvisning uten å miste seg selv. Når terapeuten tåler å bli avvist av klienten igjen og igjen – erfarer klienten å bli tålt. Da er det også grobunn for å tåle seg selv i større grad.