I samtaler om livet, har jeg ofte hørt et «sukk,» et «åh, det hadde vært deilig å få snakke med en terapeut en gang …», etterfulgt av» … men jeg vet det er mange andre som trenger det mer enn meg.» I det offentlige helsevesenet er det kø og prioriteringer. Da er det helsevesenets brutale oppgave å gjøre disse prioriteringene, og vurdere hvem som trenger terapi mest. I utgangspunktet trenger alle som blir henvist videre til spesialisthelsetjenesten hjelp. Men langt ifra alle får det. En mulighet, om man har ressurser til det – er å oppsøke en privatpraktiserende gestaltterapeut.

Unnskyldinger for å ikke gå i terapi

«… Det er jo ikke sånn at jeg ikke klarer meg i hverdagen, liksom ….» Nei, det er fint … men det betyr ikke at du ikke kan ha stort utbytte av å gå i terapi. Å klare seg i hverdagen trenger ikke bety at du har det bra og får utnyttet ditt potensiale.

» … Jeg er redd for hva jeg kan komme til å finne ut av … « Før eller siden, vil dette som rykker i deg og som du nå jobber for å forsøke å unngå, komme til overflaten. Det blir ikke borte. Hos en terapeut kan du utforske hva som gjør at du er redd, i trygge omgivelser. Terapeuten har også taushetsplikt, og pusher deg ikke i noen retning, bare hjelper deg å finne fram til de svarene du har selv.

» … Jeg vil ikke at folk skal tro at jeg er syk, eller noe …» Gestaltterapeuter anser ikke psykisk smerte som sykdom. Vi lider, fordi vi er i relasjoner. Og vi vokser, forsones og lindres – i relasjoner. Frykten for å bli ansett som syk, svak, skjør, ustabil henger sammen med uheldig stigmatisering av det å streve. Det bidrar gjerne til mer lidelse. Å streve psykisk er noe alle kan erfare gjennom livet. Den totale belastningen av pågående indre og ytre stress fører til en reaksjon – og denne reaksjonen kan få en merkelapp som knyttes til sykdom, en diagnose. Diagnosene er konstruert for å ha et system å jobbe utifra for at helsepersonell skal kunne bistå med best mulig og «målrettet» hjelp.

Ingen kan definere hva som er grensen av hva «man burde» tåle, fordi vi er alle individer med en unik sammensetning av erfaringer, relasjoner, premisser og biologi. Det å oppsøke terapi, handler om å ta sin egen situasjon på alvor.

«…Terapi er dyrt.» Gestaltterapeuter er et rimeligere alternativ enn private psykologer. I mange tilfeller er det god hjelp i å snakke med en gestaltterapeut, så sant du ikke trenger å utrede en diagnose. Mange psykiske plager handler ikke om diagnosen. Det handler om deg og dine relasjoner – og hendelser, tanker, følelser og reaksjoner i tilknytning til dette. Det finnes også gratis telefontjenester hos kirken SOS og andre ved akutte behov for å ha en som lytter til deg.

Å gå i terapi er en investering

Som gestaltterapeut har jeg gått mange timer i terapi selv. Under utdannelsen er det en del av læringen. Sånn ble jeg løftet over terskelen, og jeg fortsetter å gå i terapi. For meg er det en uvurderlig investering i mitt liv. Det finnes ikke lenger en målestokk for hvor vondt jeg må ha det før det er «greit» å jobbe med det i terapi. Jeg lærer noe hver gang, og verdsetter muligheten til å iallfall ta ansvar for mitt bidrag.

Selv om du tenker at du kunne trengt terapi for lenge siden, er det aldri for seint å begynne. Samtaleterapi starter akkurat der du er, her og nå.

For noen kan det virke skremmende å begynne å utforske hvordan man egentlig har det. Det har jeg empati med, og tenker at da sitter det mye uforløst i kroppen. Terapi handler ikke om å først og fremst sprekke hull på ballonger. Det kan til og med være uforsvarlig. Terapi handler mer om å anerkjenne det som er der, vekten av det – og hvilket avtrykk det setter i livet. Når tiden er moden, blir terapeuten og klienten enige om noe kan løftes fram i lyset.

Hva slags endringer skjer egentlig i terapi?

Det som har endret seg for meg som klient, er at jeg har blitt veldig mye bedre til å akseptere ting som de er. Jeg bruker mindre energi på å bekymre meg, og er flinkere til å sortere mellom hva jeg kan påvirke, og hva jeg ikke får gjort noe med.

Jeg har også blitt ganske god til å skille mellom å være og å gjøre. Å glemme avtaler betyr ikke at jeg er et dårlig menneske f.eks. Det er jo kjedelig å glemme, men det er også et signal om at det kanskje foregår litt for mye for meg. Jeg kan ha empati med meg selv, istedenfor å nådeløst dømme meg selv for å ha gjort en feil.

Jeg lever også bedre med erkjennelsen om at jeg ikke er feilfri. Ingen er det, heldigvis. Så jeg har sluttet å prøve å være det, og slår meg til ro med at jeg gjør så godt jeg kan. Blir jeg oppmerksom på noe jeg kan gjøre annerledes, så er jeg åpen for å justere. Når jeg innser at jeg har vært urimelig, kan jeg be om unnskyldning.

Terapi har gjort meg mentalt sunnere i hverdagen. Jeg erfarer at når jeg tar vare på meg selv, blir jeg lettere å være sammen med for andre. Når jeg er tydelig, blir den jeg er i kontakt med tryggere på meg. Terapi har ikke snudd opp ned på livet mitt, det har tvert imot gjort meg tryggere på hvem jeg er, der jeg er.

Samtaleterapi kan rett og slett være en støtte på veien i å oppdage egne ressurser. Du blir ikke «et nytt menneske» av å gå i terapi, du oppdager mer av deg selv. Det er grobunn for økt aksept, bedre kapasitet for empati for deg selv – og andre, og økt evne til å investere i de relasjonene som betyr noe for deg. Terapi legger til rette for økt livskvalitet. Det kan være verdt å investere i.