Jeg slo opp verbet «å støtte» på nettet – og her er noen av synonymene jeg fant: «bekrefte,» «finansiere,» «følge,» «godkjenne,» «godta,» «hjelpe,» «ivareta,» «opprettholde,» «styrke,» «stå,» «tolerere,» «tåle,» «underbygge.»

Så tenker jeg på hvordan jeg noen ganger kan oppleve å komme til kort, når jeg forsøker å støtte noen som har det skikkelig dritt. Jeg klarer jo ikke måke vekk møkka, liksom, uansett hvor gjerne jeg skulle ønske at jeg kunne det.

I situasjoner der en hjelpende hånd kan løse et konkret problem – for eksempel når jeg hjelper til med å flytte på noe tungt fra A til B, kan jeg etterpå bli fylt av en tilfredstillende brusing i kroppen. Yes! Dette fikk vi til. Problem solved, livet går videre.

Så finnes det andre typer problemer, som er av sånn art at det ikke er mulig å ta et «skippertak» og komme videre. Løsningen er ikke å flytte på noe fra A til B, eller snu det rundt, eller «bare tenke litt annerledes.» Livet har krøllet seg til og tilværelsen tipper over i en tung, overveldende, usynlig masse, som blir uoversiktlig og selvforsterkende.

Det er i slike tilfeller at synonymene til ordet støtte, får sin betydning. Det kan nemlig oppleves som svært ensomt å sitte fast. Og ensomheten blir forsterket og bekreftet når omgivelsene trekker seg maktesløst unna. Følelsen av å ikke strekke til, er ubehagelig, og forståelig. Kanskje blir også alle velmente forslag til hva som kan hjelpe, kontant avvist. Jovisst er krevende å «tåle,» «stå,» «godta,» «følge,» når det virker som ingenting hjelper.

Og så det er nettopp det som hjelper. Tåle å føle meg maktesløs, stå støtt selv om det virker som om jeg blir dyttet vekk, godta at mine hjelpeløse råd ikke blir tatt imot, forsøke å følge uten at jeg mister meg selv. Det hjelper, kanskje ikke idag, ikke imorgen, men med tiden. Jeg har erfart at dette tunge og uoversiktlige kan forvitre, smelte – av varmen ved å være empatisk tilstede.

Og hvordan er man det, da? Sånn her, kanskje.

Jeg trenger

Jeg trenger ikke at du forteller meg
hva du tenker at jeg trenger.

Jeg trenger at du spør meg
hva jeg trenger

Jeg trenger ikke at du forsøker å forminske det som er vanskelig for meg – fordi det er mye for deg.

Jeg trenger at du tåler
at det er mye for meg.

Jeg trenger ikke høre at du tviler
på min evne til å ta vare på meg selv.

Jeg trenger å høre at du tror
på mine evner.

Å hale meg ut av mørket
den veien du kan best
bringer meg dessverre ingen steds.

Men hvis du vil, og orker, å hjelpe
trenger jeg at du er her som en stødig gatelykt som lyser
slik at jeg lettere finner veien ut selv.