Hva vil det si å «gi opp» …? Når jeg smaker litt på begrepet «gi-opp» – kan jeg kjenne at noe strammer seg inni meg. «Nei!» får jeg lyst til å si, uten at jeg har reflektert over hva jeg protesterer mot.

Noe er veldig feil med å «gi opp». Det er nesten sånn at det er skummelt å si det høyt. Jeg kan da ikke bare «gi opp»?! Kaste inn håndkle, liksom? Er ikke det det samme som å mislykkes? Kapitulere? Innse at jeg ikke er god nok, svikte meg selv …? Vœre svak, mangle tœl, feile …?

Hva vil folk si …?

Jeg har jo lœrt at det «lønner seg» å holde ut. At «de seigeste til slutt seirer.» At «utholdenhet er en dyd» som kan trenes opp. «Å holde ut» er prestisje, helte-aktig. Det er noe skamfullt ved «å gi opp,» noe moralsk svakere …

Jeg vil helst vœre helt.

Hva er det som er så viktig for meg å holde ut …? Utholdenhet kan vœre både krevende og smertefullt, i fysisk og psykisk forstand. Men helter tåler litt smerte, gjør de ikke …? Bare se på toppidresstutøvere, hvor mye smerte har ikke de presset seg igjennom for å komme dit de er?

Det er forskjell på smerte. Det er forskjell på opphav til smerte, på graden av smerte, på hva som gjør vondt. Hverdagen trenger ikke nødvendigvis mentaliteten til en toppidrettsutøver. Det finnes både heltemodig utholdenhet og destruktiv stahet. Og en skala imellom. Så er det kunsten å vite forskjellen, da … når valørene på denne skalaen er høyst individuelle.

Noen sliter med alvorlig sykdom, som setter livet på hold og påvirker familie, venner og arbeid. Det er krevende og vondt, for både den syke og de som er rundt. «Heltemodig utholdenhet» i den forbindelse sier noe om evnen til å stå i det. Evnen til å anerkjenne at «det er vanskelig, jeg er syk, jeg trenger hjelp og støtte, jeg trenger ro – selv om jeg ønsker at alt var annerledes». Heltemot er evnen til å justere krav og forventninger til et nivå som gjør det mulig å «holde ut» og overleve. Utholdenhet kan også vœre «overlevelsesevne.»

Det er vanskelig å ta til seg nœring hvis all energi brukes til å bite tennene sammen. Det er også vanskelig å vite hvordan man kan støtte en som med sammenbitte tenner freser «jeg klarer meg fint, takk!»

Overlevelsesevne er mobilisering av egne ressurser – som bygges opp nettopp ved å ta til seg riktig nœring og støtte når det er tilgjengelig.

Det kan vœre nyttig å skille «overlevelsesevne» fra «gjennomføringsevne.» «Gjennomføringsevne» krever et solid og velfungerende maskineri og evne til å vœre tilstede i det som skal gjøres. «Å overleve» handler noen ganger om evnen til å anerkjenne at maskineriet ikke fungerer optimalt. Det handler om evnen til å hente frem empati, framfor forakt – når det blir tydelig at det ikke er mulig å vœre tilstrekkelig tilstede.

Det krever mot å innse en begrensning. Spesielt hvis utholdenhet er knyttet til prestisje, og å gjennomføre er et selvpålagt krav for å overleve.

«Gi slipp,» er noe annet enn å gi opp. Å gi slipp er kanskje nødvendig – for å ikke gi opp. Og kanskje er det nødvendig å gi opp noe, for å kunne gi slipp. Ved å gi slipp, kan jeg åpne for noe annet å holde fast i. Noe, som kan trekke i en annen retning.

Det er skremmende å gi slipp. Jeg assosierer gjerne ordet «slippe» med å «falle,» «miste kontroll,» «hengi meg til det uvisse.» Det uvisse er skremmende nettopp fordi jeg vet ikke hva det består av. Er det tomt, der ute i det uvisse …? Eller er det fullt, av noe – som jeg kanskje ikke mestrer …?

Styrken og heltemotet viser seg noen ganger i hva jeg evner å gi slipp på, mer enn hva jeg makter å holde fast i.

«Utholdenhet» er kanskje ikke en dyd likevel, men «overlevelsesevne» er definitivt en fordelaktig styrke å ha med seg.

Et beskrivende ord kommer til meg; «verdiprioritering.» For å overleve må jeg fordele utholdenheten på det som styrker mine ressurser, framfor å bruke opp kreftene på å forsøke å tette hullet der energien tappes. Gi opp, for å holde ut … for holde ut og ikke å gi opp.