Det er skrevet mye om søvn, og forsket mye på søvn. Hvis du Googler «sleep» – leverer Google over 22 millioner treff i løpet av sekunder. Noen av de første treffene omhandler «sleeping disorders» altså søvnvansker. Og for mange av oss, så skal det ikke så mye til før vi kjenner belastningen av å ikke få sove. Eller av å ikke sove nok.

Erfaringsvis kan det kjennes ut som om at jeg sover minst, når jeg trenger det mest. Når jeg har mange oppgaver foran meg og begrenset tid. Når jeg befinner meg i store og krevende endringsprosesser. Kvelden før et viktig møte. I eksamensperioden. I perioder med gryende konflikter. Når jeg er skuffet, lei meg eller sint. Når jeg vet at dagen blir lang før jeg kan hvile igjen. Generelt, når jeg vet at jeg trenger den energien og klarheten en god natts søvn kan gi meg – da sover jeg gjerne dårlig. 

For å avlede uroen som kommer sigende når jeg kjenner at søvnen er langt unna,  kan jeg finne på å ta opp telefonen og sveipe innom facebook. Da popper det gjerne opp nyhetsartikler som «Helseskader ved Søvnmangel,» eller «Søvnmangel reduserer livet med opptil 15 år,» eller «For lite søvn øker risiko for demens.» Det er topp. Skikkelig inspirasjon til å sove. Fucking Facebook. 

Hjernen er på høygir og jeg legger vekk telefonen, stirrer i taket, kjenner dårlig samvittighet for at jeg tok opp telefonen i det hele tatt, det har jeg jo lest hundre ganger at det burde man iallfall IKKE gjøre før man skal sove. Hvor har jeg lest det …? I forskjellige artikler som jeg har kommet over på Facebook, antageligvis … 

Når uroen først har etablert seg, da er det vanskelig å finne roen og slippe søvnen til, uansett hvor trøtt jeg er. Ethvert tiltak kan fort bli et uro-forsterkende «bevis» på at jeg IKKE kommer til å sovne iallfall, og dagen imorgen er komplett ødelagt!!

.. Det interessante er, at jeg kan ikke huske en eneste dag som virkelig har blitt spolert av at jeg har sovet dårlig natten i forveien. Kanskje fordi søvn bidrar til lagring av minner, og med lite søvn …. ja.

Jeg kan derimot huske flere anledninger hvor jeg har sovet veldig dårlig, men likevel har klart å holde den presentasjonen jeg var så spent på, til og med ganske bra. Likevel gjennomført møtet som var så viktig, og fått til en ny avtale. Likevel levert og bestått eksamen, holdt en diskusjon på et saklig nivå, landet en konflikt. Stiftet nye bekjentskaper. 

Jeg kollapser kanskje på kvelden av utmattelse – men jeg klarer som regel å gjennomføre det jeg er redd for å ikke få til, når jeg ligger våken og grubler.

Det er mye som skjer i kroppen når man sover. Det er mye som skjer i kroppen hele tiden. Også når man tenker, grubler, gleder seg, uroer seg, hviler, beveger seg, spiser, planlegger, flykter, venter … Når tankene jobber på høygir med å planlegge hvordan jeg skal uttrykke noe på best mulig måte, med mest mulig slagkraft, kan jeg ikke samtidig forvente at kroppen skal gå i shut-down modus å trekke meg inn i søvnen.

Til sammenligning så kan du ikke gå på kino og forlange at lyset skal vœre på – fordi du er mørkeredd. Enten er du med, og godtar mørket, eller så velger du å se film hjemme med lyset på. Å bli sittende i kinosalen og bli mer og mer stresset over mørket, gir om ikke annet et ganske dårlig utbytte av filmen. 

Så tilbake til senga og tankene – dersom jeg ikke klarer å skru ned tankevirksomheten, kan jeg bli liggende og forsøke å akseptere at tankene virrer fordi det skjer mye i livet mitt akkurat nå. De holder meg våken, men det kommer til å gå helt fint. Jeg har ennå tilgode å ha en så katastrofal dag etter en dårlig natt, som jeg fantaserer om, når jeg desperat prøver å sove.

Eller, jeg kan stå opp og gå et annet sted som er bedre egnet til den type kaotiske tankevirksomhet, som f.eks. ut på kjøkkenet. Da vil kanskje uroen slippe taket, fordi forventningen om søvn faller bort. 

Med et dypt pust bestemmer jeg meg gjerne for å bli liggende. Jeg tenker at jeg har det best under dyna. Det er som det er. Jeg er som jeg er.

Min uro og indre søvnforstyrrelse på natta kan vise seg som min styrke og gjennomføringsevne i våken tilstand. Ikke at jeg foretrekker å ligge våken og gruble – men jeg kan anerkjenne. Og gjenkjenne – hva som holder meg gående. På godt og vondt. 

Anerkjennelse kan forløse noen spenninger. Det er verdt å forsøke.