Som gestaltterapeut møter jeg stadig klienter som står på randen av sykemelding, eller som er sykemeldt på grunn av utbrenthet. Felles for disse er at det sjelden har “blitt for mye” på jobben alene – det er en sammensetning av mange pågående prosesser. Selv om WHO definerer utbrenthet som et jobbrelatert fenomen, er det ikke et jobbisolert problem.
Mange faktorer på jobb påvirker hvordan vi har det ellers i livet. Og livet påvirker hvordan vi har det på jobb. Vi har ulike roller, men vi lever ET liv, med EN kropp. Når krevende forhold på jobben kombineres med andre prosesser, som for eksempel
- en følelse av å ikke strekke til som forelder
- høye forventninger til seg selv
- vanskeligheter med å finne ro og samtidig være tilgjengelig hele tiden
- en pårørendesituasjon i nær krets eller familie
- krevende familierelasjoner
- en følelse av å mangle kontroll i eget liv
… blir det fort mye for en kropp. Det handler ikke om ferdigheter, men forventninger som har vokst seg ubegrenset og uoverkommelig. Muligheten til å få en sykemelding kan være helt nødvendig for både den som er utbrent, og de nære rundt.
Fastlegens hånd på pauseknappen
Jeg blir lettet når jeg hører fra klienter om fastleger som spiller på lag, som ser den helhetlige situasjonen. Med politisk press på å sykemeldingsstatistikken og insentiver om «tilrettelegging» framfor sykemelding, så krever det både tilstedeværelse og selvstendighet fra fastlegens side for å klare møte den utbrente pasientens behov.
Ved å trykke på pauseknappen på en av de mest krevende arenaene i livet, kanskje også den eneste arenaen det er en pauseknapp tilgjengelig – så blir det mulig å puste, og få en viss oversikt.
De som kommer til meg med tydelige tegn på utbrenthet, er gjerne ressursterke, selvdrevne og ansvarlige individer. De oppsøker en gestaltterapeut på eget initiativ for å ta ansvar for sin situasjon. Noen ganger har de fått tips fra fastlegen sin om at sånne som meg finnes, og at det er lettere tilgjengelig enn en henvisning til DPS, i deres tilfelle. Men jeg har også erfart det motsatte, at fastlegen fraråder å oppsøke hjelp utenfor det offentlige, og har lite annet å tilby enn medisiner. Fastleger har stor innflytelse på forløpet utbrente pasienter møter.
Ikke flere verktøy, men mer varhet
I mange tilfeller begynner samtalene hos meg med en bestilling, et ønske om “verktøy for å takle” tempoet og forventningene. “Jeg trenger bare å lære å ikke bli så påvirket av hva som skjer,” eller “jeg trenger å bli mer strukturert, slik at jeg rekker det jeg skal” eller “jeg må bare lære meg en teknikk for å sovne, så går alt mye bedre.”
Min erfaring er at det er lite hensiktsmessig gå inn i enda en oppgave, når kroppen er i ferd med å stenge ned på grunn av overveldelse. Problemet er heller ikke at klienten ikke er flink nok, det er gjerne tempoet og forventningene som er ute av proposjoner.
Veien tilbake til vitalitet og arbeidsglede, er gjennom innsikt i hva som stresser, og tilgang på hva som bidrar til ro. Og tid. Derfor er pauseknappen så viktig. Det er ikke mulig å eliminere stress i livet, men det er mulig å øke oppmerksomheten på hvordan stresset oppstår, og hvilken effekt det har på din kropp. Og det er mulig å bli mer bevisst dine behov og dine grenser. Med økt varhet, kan det blant annet bli lettere å prioritere hensiktsmessig, når energien kommer tilbake.
Effekten av gestaltterapi som tidlig innsats, kan potensielt være at tempoet justeres nok til å unngå veggen. Sånn sett håper jeg at flere fastleger ser nytten av å vurdere gestaltterapeuter som et mulig tiltak mot økt sykemelding. I en sykemelding, kan gestaltterapi bidra til at veien tilbake ikke blir en ny rute mot den samme veggen.
Det handler i stor grad om tid til å puste, og varhet på hva som gir livet mening. Så enkelt – og samtidig så vanskelig å finne rom for, når oppdatert informasjon om alt som skjer på jobb og ute i verden, konkurrerer om oppmerksomheten i lomma.
