Jeg kjenner en trang til å verne om kreativiteten min. Det er som at noe unikt ved meg står i fare for å bli visket ut. Hvem blir jeg hvis mine kreative evner ikke betyr noe lenger? Livet går så fort innimellom at jeg må ty til en slags robot-tilstand som responderer automatisk, uten varhet og tid til refleksjon. Men hvis robot-jeg skal konkurrere med AI, så har jeg allerede tapt.

Jeg får lyst til å gjøre opprør mot robot-samfunnet. Ikke i protest mot teknologisk utvikling, men i frykt for å miste grunnlaget for meningsfull og nærende kontakt. Vi mennesker er kanskje modeller for AI. Men AI trenger ikke være modeller for oss. Det er tross alt vi som har bevissthet. Motstandskraften mot å bli teknologiske lakeier ligger i kreativt mot – individuelt, strukturelt og politisk. Er det vilje nok til å verne om verdien av å være menneske i det teknologiske kappløpet?

Jeg er gestaltterapeut. Tidligere var jeg designer. Kunstner er jeg også, i perioder. Jeg er stolt av å være et menneske med et spekter av overlappende interesser, drømmer og ferdigheter. AI kan ikke erstatte meg. Men AI kan gjøre mye av de samme tingene som jeg kan, raskere og bedre. Jeg jobber med å finne min form, min verdi og min plass i en uoversiktlig teknologisk tilværelse. Det er jeg sikkert ikke alene om.

Kontaktflaten på SoMe

Synlighet er noe annet enn å bli sett. Det kan virke som om det er viktigere i vår tid å være synlig for mange, enn å bli sett av noen få. Sosiale medier er sterke krefter som stadig oppfordrer: «Post noe, Post noe! Regelmessig. Relevant! (Ellers syns du ikke).»

Jeg merker energien min stiger når jeg oppdager noe interessant på min scrolleferd på Instagram, og synker igjen når jeg etterpå blir klar over hvor mye tid jeg har «kastet bort på ingenting». Jeg skal prøve å poste noe relevant på min egen kanal, men bruker såpass mye tid på å lage det at regelmessig utgår. Synligheten min blir vel så som så.

Men jeg vil jo egentlig ikke synes så godt. Det jeg lengter etter, er at noen ser meg, og skjønner det jeg prøver å formidle.

SoMe er designet for å skape avhengighet, sier Adam Alter (2017) – og legger opp til konstant aktivering, uten bevegelse. Gabor Maté argumenterer i I de sultne spøkelsenes rike (2018) for at avhengighet er koblet til tilknytningssystemet. Endorfiner er hjernens «feel good»-kjemikalier for belønning, nytelse og smertelindring — og de er de samme kjemikaliene som knytter oss til hverandre og til verden. Det gjelder også dopamin, som bl.a. styrer motivasjon og incentiv.

Jeg kan lett la SoMe bedøve kreativiteten min, mens flyten av endorfiner lurer meg til å tro at jeg blir inspirert. Mitt bortkastede tidsforbruk på skjermen er ifølge Maté ikke et resultat av dårlig selvdisiplin, men en naturlig respons som følge av mitt behov for tilknytning. Og, det er laget for å ha den effekten.

Et annet problem med kontakten på sosiale medier er at prosessen er ufullstendig. Det er en form for uavsluttet «skanning av rommet,» en konstant forkontakt som vi kaller det i gestaltterapi, som ikke utvikler seg til så mye mer. Påbegynte kontaktprosesser krever noe av oss, fram til de blir fullført. Vi blir værende i en utilfredsstillende tilstand, som over tid kan bli utmattende. Med daglig påtrykk av prosesser som aldri blir fullført, er det kanskje ikke så rart at f.eks. utbrenthet er et økende fenomen?

Ikke småtteri vi står overfor i kampen for å beskytte vår menneskelige kreative eksistens. Det blir en kamp, for meg, merker jeg.

Kreativ kontakt mellom mennesker

Kreativitet er tilgang på uprøvde muligheter. Det er en livgivende energi som øker jo mer den brukes. Kreativitet er en prosess, der både indre og ytre referanser er i aktivt samspill og danner noe meningsfullt. Evnen til kreativitet er menneskets unike fortrinn som art, og en uunnværlig komponent i sosial interaksjon. Vi burde faktisk bli bekymret hvis våre kreative evner overkjøres av teknologi. Vi har utviklet AI nettopp fordi vi har evnen til å være kreative. Paradoksalt nok er vår viktige overlevelsesfunksjon under press av noe vi har funnet opp selv.

I gestaltterapi snakker vi om vår kreative evne til å tilpasse oss i ulike situasjoner og relasjoner, som sunn fungering. «Fiksering» – altså manglende fleksibilitet i den kreative tilpasningen, er dårligere fungering. Erik Tresse (2025) bruker begrepene «kreativ tilpasning» og «fiksert tilpasning» i sin artikkel Terapi i en traumatisert verden, hvor «kreativ tilpasning» er en «fleksibel, åpen, lydhør» tilpasning til omgivelsene – og «fiksert tilpasning» det motsatte: «lukket, låst og dogmatisk, m.m.» Han skriver videre at vi blir formet i kontakt med våre omgivelser, og at fikserte tilpasninger her og nå kan stamme fra livsviktige kreative tilpasninger tidligere i livet, f.eks. i uforutsigbare nære relasjoner. Det er det vi også kaller «relasjonstraumer.»

Gestaltterapeut Josef C. Zinker skriver om god kontakt som en estetisk aktivitet, fundert i verdier, som kjennes kroppslig og som gir en resonans, en form for mening (fritt oversatt fra Zinker, 1994). Selv om Zinker snakker om kvaliteter i kontakten mellom mennesker, er det ikke tilfeldig at han benytter begreper fra kunstfeltet for å beskrive det som skjer. Zinker er også kunstner, og snakker om terapi som en kunstform, nettopp fordi det handler om å være sansevart tilstede i kontakten her og nå, åpen for det som blir til.

Rollo May har skrevet en bok som heter The Courage to Create (1975), som er spekket med refleksjoner om hva kreativitet egentlig går ut på. Boken er skrevet i en annen tidsepoke, men treffer påfallende presist i dag. May skriver:

«… A continual dialectical process goes on between world and self and self and world; one implies the other, and neither can be understood if we omit the other. This is why one can never localise creativity as a subjektive phenomenon, one can never study it simply in terms of what goes on within the person. The pole of world is an inseparable part of the creativity of an individual.»

Mays beskrivelse av den kreative prosessen er som å lese gestaltterapeutisk teori. Et grunnprinsipp i gestaltterapi er at organismen — mennesket — er uløselig sammenvevd med feltet det lever i. Vi påvirker, og påvirkes gjensidig og kontinuerlig.

Gordon Wheeler har videreutviklet erfaringsprosessen * til Zinker i sin artikkel «Contact and Creativity: The Gestalt Cycle in Context» (Wheeler, 2003) Han fremhever et mentalt kreativt rom ved kontaktgrensen, hvor vi har alle muligheter åpne et øyeblikk før vi gjør noe, responderer på noe, går til handling. Dette mulighetsrommet kaller han «the experiemental zone,» og det er også her vi beveger oss når vi skaper noe kreativt. Om det er tegning, maleri, poesi, musikk, skuespill, tekst eller andre åpne problemløsnings-aktiviteter, så handler det om vår evne til å være tilstede i handlingen; med varhet og åpen nysgjerrighet, spontant responderende (eksperimenterende) i det nye som oppstår.

Det kreative handlingsrommet vårt har sammenheng med følelsen av trygghet. På SoMe, hvor kun blikket, og kanskje hørselen, fanger opp fragmenter av andres konstruerte historier servert via en flat liten skjerm – blir vår eksperimentelle sone redusert til en slags begrenset speedprosessor av inntrykk, uten rom for utforskning av noe som helst.

Ruella Frank (2001) sier at all bevegelse utgår fra yield — evnen til å gi etter mot underlaget eller mot den andre, hvile i tyngdekraften og i relasjonen. Yielding er kroppslig trygghet, en forutsetning for all videre bevegelse og kontakt, og korresponderer direkte med tidlig tilknytning og relasjonell trygghet. Forskning viser at hvile er grunnleggende for å være kreativ.

Zinkers erfaringskurve har også «hvile» som utgangspunkt før en ny syklus begynner med ny fornemmelse og oppmerksomhet. SoMe stopper opp før vi kommer til handling og begynner på nytt, og på nytt med oppmerksomhet. Den eneste måten å hvile på er å legge det bort, det er ingen hvile så lenge vi er pålogget.

Når vi hviler trygt i relasjonen til en annen og er gjensidig genuint interessert i hverandre eller hverandres bidrag, kan det gjenkjennes som en slags flyt. Martin Buber kaller det «Jeg-Du» kontakt (Buber, 1923/1992). Og i gestaltterapi knytter vi det til begrepet «fullkontakt» (Skottun & Krüger, 2017). I den skapende prosessen snakker vi også om «flyt» sonen – en fokusert tilstand der tid og sted blir irrelevant og energien lever i kontakten mellom den som utøver og det som blir skapt. Når vi knytter det opp mot Wheelers tanker om et kreativt rom/ eksperimentell sone i kontakten, viser det seg at vi snakker om det samme fenomenet. Å være i kontakt med andre mennesker og å være i en skapende prosess, er den samme funksjonen i oss.

«All kreativ aktivitet begynner med bevegelse,» skriver Zinker (1977). Frank sier det samme, og legger vekt på at det begynner med «yield.» Wheeler zoomer inn på prosessen og fremhever det unike kreative handlingsrommet vårt. Frekvensen på sosiale medier forsterker følelsen av å leve i en verden som går fortere og fortere, og min arbeidsprosess henger ikke med på tempoet. På en måte er jeg trassig takknemlig for det, og samtidig konstant ubekvemt urolig.

Tekno-eksistensielt paradoks

Hvorfor gidder jeg holde på med Instagram, LinkedIn og Facebook, egentlig? Så mye frustrasjon, følelse av å miste meg selv, og mismot over å føle meg uproduktiv … det er også sånn at sosiale medier gjør det mulig for meg å nå ut med mitt budskap i løpet av noen tastetrykk. På SoMe er jeg min egen agent, jeg bestemmer alt — hva som skal ut, hvor ofte, hvilken stil. Skremmende, intimiderende – og forførende enkelt og lett tilgjengelig. Det er en frihet i det, og en tvangstrøye på samme tid. Min eksistens på sosiale medier er full av paradokser.

SoMe er ifølge forskning søvnforstyrrende, en drivende faktor i skadelig sosial sammenligning, en tidstyv, et distraksjonsverktøy. For å vise fram kunsten min, nå ut med tekstene jeg skriver eller publisere visuelle historier og budskap, er SoMe genialt. Og samtidig, hvis jeg vil være kreativ og skape noe unikt – er SoMe ren selv-sabotasje.

Jeg bruker aktivt AI for å kvalitetssikre kampanjer, for å sjekke referanser, for sparring på ideer. Det er befriende effektivt og urovekkende overbevisende. Men jeg gir ikke Claude oppgaven med å formulere setninger for meg. Jeg beholder min stemme, mitt uttrykk og mine bekymringer. Det tar tid å skrive. Men tid jeg bruker i en skapende prosess er tross alt MIN tid.

Mot til å skape

Rollo May (1975) definerer fire typer mot i The Courage to Create: fysisk, sosialt, moralsk og kreativt mot. Kreativt mot er det viktigste motet vi har, skriver han. Kreativt mot handler om å tørre å oppdage nye former, symboler og strukturer som kan bidra til å utvikle samfunnet vi lever i. Han mener også at alle yrker kan og bør omfavne kreativt mot, for å kunne navigere de store og raske omveltningene som skjer i vår tid. Det skrev han i 1975, det året jeg ble født. Og jeg kunne ikke vært mer enig nå i 2026. Samtidig har jeg inntrykk av at risikoviljen for å investere langsiktig i noe man ikke kan forutsi avkastingen på — blir mindre og mindre. Kreativt mot kan nesten fremstå som en selvutslettende satsning.

Problemet er at manglende kreativt mot er selvutslettelse i en større skala.

Det å oppdage noe nytt og se meningsfulle sammenhenger krever mot til å tåle det uferdige, ro til å sanse og tid til å prosessere. Det fordrer utholdenhet, håp og dedikasjon. AI puster oss i nakken og gjør oppgaver som tidligere var forbeholdt kreative utøvere raskere og i mange tilfeller bedre. Teknologien utfordrer motet, tiden og roen vi trenger for å være kreativt parate. Vår eksistens beror på våre kreative evner.

Vi mennesker er kreative i vår natur. Vi trenger å ta bedre vare på kreativiteten vår på lik linje som vi trenger å ta bedre vare på naturen. Jeg kan velge å være modig i møte med teknologiens kapasitet. Jeg kan velge å bruke teknologien på en måte som støtter meg, framfor å hengi meg til å bli brukt av tech-oligarkenes design.

Jeg kan også velge å bruke pauser til å sjekke inn med meg selv, framfor å sjekke status på instagram. Jeg kan prioritere fokus i en samtale og ignorere at telefonen lyser. Jeg kan velge å se på folk når jeg er ute, kanskje søke blikkontakt med fremmede. Det er ikke bare AI og SoMe som innskrenker vårt kreative rom — vi endrer også gradvis kulturen vår, og med det normer og verdier. Jeg har vokst opp med å bruke bilvinduet som visuell stimulans i en transportetappe. Mangler jeg telefonskjermen på bussen nå, kan jeg nesten få følelsen av å være i fritt fall.

May (1975) snakker om et skille mellom overflatisk og genuin kunst. AI kan masseprodusere overflatisk kunst basert på tilgjengelige data. Men AI kan ikke produsere noe nytt. Bare mennesker har kapasitet til å være i en kreativ prosess, hvor noe nytt og unikt får tre fram gjennom den individuelle prosesseringen av verden. Bare vi mennesker har det i oss å skape noe nytt, sammen.

Håpet for vår overlevelse som art ligger i vårt kreative mot, individuelt, sosialt og politisk. Vi trenger kreative rebeller, mer enn noensinne. Vi trenger vilje til å verne om menneskelige verdier og kvaliteter, og vi trenger rom for å leke og eksperimentere. Lek er en dønn alvorlig, elementær overlevelsesaktivitet. Men for å kunne leke framfor å «bli lekt med», trenger vi å forholde oss kreativt, skeptisk og bevisst til verktøyene vi omgir oss med. Vi trenger å bestemme selv når og hvordan vi bruker dem, og når vi lar være.

* Erfaringsprosessen: Opplevelsen/ erfaringen en person gjør fra en blir klar over et behov til å mobilisere energi, handle og få behovet tilfredstilt. J.C. Zinker og E. Nevis utviklet en prosessmodell, en kurve for å illustrere energien som stiger i de ulike fasene av erfaringen (Skottum & Krüger, 2017, s.298)

Referanser:

Alter, A. (2017). Irresistible: The rise of addictive technology and the business of keeping us hooked. Penguin Books.

Buber, M. (1992). Jeg og du (H. Wergeland, overs.). Cappelen. (Originalt publisert 1923)

Frank, R. (2001). Body of Awareness: A Somatic and Developmental Approach to Psychotherapy. GestaltPress.

Maté, G. (2024). I de sultne spøkelsenes rike: Nære møter med avhengighet (H. Jensen, overs.). Flux. (Originalt publisert 2008, revidert utgave 2018)

Skottun, G. & Krüger, Å. (2017). Gestaltterapi: Lærebok i teori og praksis. Gyldendal Akademisk.

Tresse, E. (2025). Terapi i en traumatisert verden. Gestaltterapeuten. https://gestaltterapeuten.no/2025/06/terapi-i-en-traumatisert-verden/

Wheeler, G. (2003). Contact and creativity: The gestalt cycle in context. I M. Spagnuolo Lobb & N. Amendt-Lyon (Red.), The art of gestalt therapy (s. 163–178). Springer.

Zinker, J. (1977). Creative Process in Gestalt Therapy. Vintage Books.