Ordet selvomsorg brukes ofte av hjelpere som meg – og har blitt et nærmest utvannet og klisjefylt gjengangstema i selvhjelpslitteraturen. Samtidig er det jo sentralt i det vi driver med som gestaltterapeuter. I en terapitime fikk jeg det betimelige spørsmålet fra min klient: «Hva mener du egentlig med «selvomsorg» …? … Er det ikke stikk i strid med normer i vår kultur å først og fremst tenke på seg selv …? Hvordan kan man lissom ta vare på seg selv – uten å bli selvopptatt …?»

Jeg setter så pris på sånne kloke innspill fra klienter. Det gir meg som terapeut en anledning til å stoppe opp, puste – skape det rommet som kreves for å reflektere over mitt eget forhold til dette ordet – selvomsorg. Og mens jeg gjør dette, kan jeg samtidig notere meg at akkurat nå – praktiserer jeg vel kanskje det jeg tenker på når jeg snakker om selvomsorg? Dét kan jeg dele tilbake til min klient, og takker for anledningen.

Selvomsorg handler ikke først og fremst om å tillate seg selv å gå på Spa, selv om det kan være aldri så godt. I vår vestlige, individualistiske kultur er det lett å tenke at omsorgen vår er et slags begrenset gode, som fordeles – enten til meg selv – eller til andre. Vi har lært at det er viktig å bry oss om andre, så mange anstrenger seg gjerne litt ekstra for å vise omsorg. Hvem vil vel være selvopptatt. Interessant nok kan behovet for å fremstå som omsorgsfull, ha egeninteresse som drivkraft.

Den Buddhistiske munken og fredsaktivisten Thich Nhat Hanh mente at hvis vi gir fra et sted av utarming, selvfornektelse eller plikt, så er det ikke ekte medfølelse – det er selvutslettelse kledd i snillhet. Omsorg for andre, sier han – begynner med oss selv. Egenomsorg og omsorg for andre, er dypt sammenvevd.

Den ekte medfølelsen vi kan kjenne for andre, kommer altså fra kontakten vi har med oss selv. Når vi er nærværende og milde med oss selv, sier Thich Nhat Hanh, blir det lettere å møte andre med samme kvalitet. Han skriver i How to love (2014):

Å elske seg selv er grunnlaget for å elske andre. Hvis vi ikke kan gi oss selv kjærlighet og forståelse, hvordan kan vi da gi det videre til noen andre?

Gjør vi gode handlinger av ren plikt, så kommer motivasjonen utenfra. Kanskje vi gjør det fordi noen forventer det, eller vi er redde for konsekvensene av å ikke gjøre det, eller vi ønsker å oppnå noe. Uansett hva som er den ytre årsaken til omsorg for andre, kan det fort bli tappende. Behovet ditt som menneske, det som kommer fra deg, blir i slike tilfeller oversett, eller overkjørt – eller er av ulike grunner ikke tilgjengelig. Da uteblir også den autentiske kontakten mennesker imellom, som er så viktig for å oppleve mening med det vi gjør.

Det er ikke omsorgen i seg selv som er meningsfull, men hvordan den praktiseres. Dalai Lama snakker om hvordan omsorg for andre fungerer som gjensidig næring – og ikke som selvoppofrelse. Når vi gir med et åpent hjerte, uten å tømme oss selv, vokser både relasjonen – og selvfølelsen. Altruisme kan sånn sett være det motsatte av selvutslettelse.

Asiatisk og buddhistisk filosofi behandler omsorg som en måte å være i livet på, og skiller ikke nødvendigvis mellom meg og andre. I vår vestlige kultur er vi mer individualistisk orientert. Det er kanskje også i vår kultur at begrepet selvomsorg har oppstått.

Filosofer i vår del av verden har likevel også pekt på betydningen av selvomsorg i relasjon til andre. Søren Kierkegaard for eksempel, påpeker i sitt verk Sygdommen til Døden (1849):

«Fortvilelse kan være å ikke ville være seg selv – å gi opp sitt eget indre liv og leve kun for andres forventninger. Men fortvilelse kan også være å ville være seg selv på egen hånd, løsrevet fra alt større. Den sanne oppgaven for et menneske er å bli seg selv – å leve sant i det indre.»

Kierkegaard skriver om hvordan mennesket har et ansvar for å «bli seg selv». For ham er dette ikke et egoistisk prosjekt, men en eksistensiell oppgave: å leve sant, i overensstemmelse med sitt indre.

Hvis vi neglisjerer vårt eget indre liv, mister vi også grunnlaget for å møte andre mennesker ærlig, mener Kierkegaard, og omtaler fortapelsen som «fortvilelse» – som kan oppstå både når vi mister oss selv i selvopptatthet, og når vi mister oss selv i selvfornektelse.

Omsorg for seg selv er altså ikke å sette seg selv foran alle andre, men å våge å være tro mot sitt eget indre liv. Når vi tar dette ansvaret på alvor, blir vi også bedre i stand til å møte andre uten masker, og uten å tømme oss selv, mener Kierkegaard.

Som gestaltterapeut jobber jeg utifra en teori som er inspirert av både vestlig humanistisk, eksistensialistisk psykologi, og buddhistisk filosofi. Autentisk kontakt er en verdi, en kvalitet og et mål i terapi. Temaer som kommer opp i terapi handler også ofte om det som kommer i veien for autentisk (ekte, nær) kontakt – om det gjelder i relasjon til andre, eller med oss selv.

Å velge å gå i terapi kan være å ta ansvar, som Kierkegaard snakker om, for å bli «i bedre stand til å møte andre uten maske, og uten å tømme seg selv.» Terapi er selvomsorg. Og terapi er omsorg. Hver gang du gir deg selv litt mer tid til å puste, litt mer rom til å feile, øker du samtidig evnen din til ekte omsorg for andre.

Forfatteren Bell Hooks skriver i «All about Love» (2000)

» … We can give ourselves the unconditional love that is the grounding for sustained acceptance and affirmation. When we give this precious gift to ourselves, we are able to reach out to others from a place of fulfilment and not from a place of lack.»

Omsorg og kjærlighet er to ord i samme landskap, med litt forskjellig betydning. Bell Hooks bruker her begrepet ubetinget kjærlighet for oss selv. Hun omtaler omsorg som en del av kjærlighet, og mener at det er fullt mulig å gi omsorg, uten kjærlighet. «Kjærlighet er noe vi gjør,» sier Hooks, «Det er en vilje til å handle med omsorg, ømhet, anerkjennelse, respekt, forpliktelse, tillit og ærlig kommunikasjon.»

Kanskje selvomsorg er et litt for lite dekkende ord for det jeg tenker på, når jeg snakker om selvomsorg. Kanskje egenkjærlighet er mer dekkende.

Det er forunderlig hvor forskjellig assosiasjoner jeg får til ordet selvomsorg, i forhold til ordet omsorg. Ved å tilføye «selv,» blir ordet forvandlet til et begrep, et slags mål å strekke seg etter, på linje med selvrealisering. Ubetinget kjærlighet handler om aksept og evne til å romme alt, også det som ikke imponerer. God selvomsorg er evnen til å gi slipp på det du prøver å få til. Kanskje det også gjelder selvomsorgen. Fordi hvis du strever med å få plass til selvomsorg i hverdagen, så er det kanskje ikke selvomsorg du driver med.